Can the Communist Party overcome China’s Water Crisis?

FullSizeRender (3)

Science writer David Ball has written an excellent book on the role of water in Chinese society: The Water Kingdom – A Secret History of China. The book provides an illuminating history of Chinese society’s unique and often turbulent relationship with water, from ancient times to the immense water challenges China is facing today.

Of course water has played a fundamental role in all human life throughout history, But fundamental geographical differences mean that water has not only played a different role in the development of Chinese compared to Western civilisation, but also that water as a concept is viewed through a different lense altogether.

Some of the key geographic differences are that:

  • While ancient European civilisation was concentrated along the coastal strips circling an enclosed sea (the Mediterranean), the ancient (as well as contemporary) Chinese civilisation had a more central than peripheral location – hence the Middle Kingdom – circled by the open ocean and barbarian lands.
  • Europe’s coastline is fragmented and indented, making navigation easy, guided by landmarks. Ships could travel long distances by hugging the coastline, and even if land was not visible ships would never be that far from a shore. In contrast China has a comparatively featureless east coast pointing out towards the trackless Pacific – making oceanic enterprises a less attractive business proposition (the ocean-going voyages of Admiral Zheng He in the early 15th century being a notable exception).
  • Thus, while Europe (stated in slightly simplified terms) developed as an oceanic civilisation (first the Mediterranean, then the Atlantic), China developed as a river-based civilisation. Its relationship to water was not primarily with the ocean, but its two great rivers; the Yellow river and the Yangtze.

The two great rivers have defined Chinese civilisation. They have served as sources for national myths, inspiration for philosophy and art, theatres of war, communication channels, transport routes – particularly for shipments of grain tribute from the regions to the capital, territorial barriers, purveyors of natural disasters, and of course as water sources for China’s agriculture, industry and cities.

The Yellow river has traditionally been designated as the cradle of the Chinese civilisation. “When the Yellow River is at peace, the nation is at peace,” runs an old saying attributed to the ancient leader the Great Yü, famed for his introduction of flood controls late in the third millenium BC. What the saying reveals is that the relationship between river and nation has often been a turbulent one.

The Yellow River has both provided the Chinese people with their livelihood, and often swiftly taking it away again. Although most large rivers are prone to flood, the extremity of the two great Chinese rivers are of a scale unlike anything known in Europe. The Yellow River has its name for a reason. Its waters are rich in China’s famous “yellow earth” from the Mongolian deserts, giving its water a higher density of solids than in almost all rivers in the world – as much as 300 grams of sediment per kilogram of water. As the river flows east, some of the sediment settles onto the riverbed and gradually raises it higher. When flood season arrives the waters are prone to overrun the banks. Since time immemorial the Chinese people have combated the flooding threat by constructing dykes of mud and rocks. However, as the riverbed rose so did the dykes, until the river itself was running like an aqueduct up to 15 meters above the surrounding landscape. When a breach eventually occured, the inevitable flood was all the more catastrophic. Yet, despite these obvious dangers it was precisely because of the river’s fertile sediments that the floodplain was so alluring to farmers.

In big floods millions of people could perish, and the river would often subsequently permanently alter its course by up to several hundred kilometres. That explains why the Yellow River is also often referred to as China’s Sorrow. 

Hydraulic Despotism 

China’s quest to conquer nature and mend the great rivers to man’s needs took on new proportions with the advent of scientific communism. But this was not a new phenomenon. As Ball’s account details both the Yellow River and the Yangtze had to a large extent been artificial ecosystems since the time of the Great Yü, created by nature but altered by man. Main portions of the Grand Canal (2350 kilometres in all) were already completed by 611 CE. 5,5 million workers were conscripted for the gargantuan construction task.

Ball has an interesting discussion on the idea of hydraulic despotism – a fusion of the terms Oriental despotism and hydraulic civilisation. The term oriental despotism was first coined by Nicolas Boulanger in his 1763 book on The Origin and Progress of Despotism. He asserted that revolutions of nature such as floods both destroyed nations and subsequently became the legislators of renewed society. Max Weber argued that rivers were the essential component of political power throughout Asia and the Middle East: “The water question conditioned the existence of the bureaucracy, the compulsory service of the dependent classes, and the dependence of the subject classes upon the functioning of the bureaucracy of the king.” German-American Sinologist and Marxist historian Karl Wittfogel built further on these ideas in the 1950s, with his theory that oriental despotism was founded on hydraulic civilisation. He argued that, “it was the task imposed by a precarious water situation that stimulated man to develop hydraulic methods of social control.” Whereas European empires were built by acquiring land, in China control of the rivers and mobilization of vast manpower was paramount to make the land productive. Karl Marx argued that only a centralizing power of government could manage this task in China.

So, was hydraulic despotism inevitable in China? Wittfogel’s theory has gone out of fashion. But it has never gone away completely. Probably because it retains a significant intuitive appeal. As most good theories it is simplified but elegant.

Mao vs Nature

If hydraulic despotism was perhaps not inevitable in China it was certainly possible, as nobody demonstrated with greater effect than Mao Zedong. In 1952 the Great Helmsman announced that “Work on the Yellow River must be done well.” With this banal slogan slogan so typical of Mao, he launched one of the most ambitious projects in the young People’s Republic. A flood control programme that included rebuilding and reinforcement of 1 800 kilometres of dykes along with 46 dams.

Mao held an unlimited belief in Communist Man’s ability to conquer nature. However, the quality of the work did not always match the quantity. Between the 1950s and 1990 more than 80 000 dams were built on China’s rivers. Many were erected hastily and constructed poorly. Still, Ball does not want to characterize the massive hydro-engineering projects of the Mao era as an abject failure. If the practical execution may often have fallen short, Ball argues that the principles behind the dam construction have been largely sound. After all, Mao simply continued, if on a larger scale, an interwar policy programme actively supported by international organisations.

Still, it it is not hard to find individual case studies of Communism at its worst. The Sanmenxia dam is one. The biggest dam on the Yelow River. Construction started in 1957 with the assistance of Soviet engineers. The claim was that the dam would retain silt and thus avoid the old problem of a rising riverbed downstream. It was said that the Yellow River would be yellow no more, and an ancient prophecy was invoked: “When a sage appears, the river will run clear” (which in popular usage had the perhaps more fitting meaning “when hell freezes over”). The claim was absurd. The Soviet technical experts left in 1960 due to the cooling relations between the two Communist powers. What was harder to get rid of was the silt. It could not be magically spelled away, but had to go somewhere. It soon accumulated against the dam wall at an alarming rate, so much so that by 1962 the dam’s capacity was halved. The silt had to be removed from the dam after all. The original goal of silt retention had to be largely abandoned. And so much water had to be allowed to pass directly through the dam wall that the hydroelectric capacity of the dam proved to be barely five percent of original estimates. For this failure, 280 000 peasants had to be forcibly resettled.

In an interesting exhibit of centralized vs local Ball notes that the river management success stories have more often been found in the mundane, low tech but capital-intensive small-scale projects at the local level. But seeing like a state does, the People’s Republic’s ambitions has usually veered towars grandiose prestige projects like Sanmenxia.

Will China run out of water? 

Ball ends his book on a disquieting note. China faces two big water-related problems:

  1. There is not enough water to go round, and
  2. Much of China’s water is often so foul that no one can use it anyway.

Is there a solution? Not necessarily. At least not yet. When the Yellow River stopped 650 kilometres short of the Boai Sea for 226 days in 1997, it served as a grave warning. Ball cites hydrology specialist Alistair Borthwick who says that: “it appears that the Lower Yellow River’s ability to meet its ecosystem and socio-economic requirements is exhausted.” China’s water resources already fall short of the country’s needs by 40 billion tonnes a year, predicted to rise to 58 billion by 2020. China’s Ministry of Water Resources predicts there will be a serious water crisis by 2030.

One big problem is that state guarantees of water supply to rural areas has removed incentives to improve irrigation efficiency. Agriculture accounts for two thirds of China’s water use, and 70 percent of the country’s food relies on irrigation. As the Chinese eat increasingly eat more meat and farmers prefer to grow high-value but water-intensive crops such as fruits and nuts rather than grain and potatoes, the water problem has gotten continuously worse.

The scale of China’s water challenges is illustrated by the gigantic South-North Water Transfer Project. A modern equivalent to the Grand Canal the project aims to transport 45 billion cubic metres of fresh water annually from the Yangtze basin in the south to the North China Plain along three separate channels each over 1 000 kilometres long. The central and eastern routes are now in operation. So far the total cost has surpassed 79 billion dollars, more than twice the cost of the Three Gorges Dam. In what Ball rightly describes as an extraordinary subversion of geography, both the eastern and central routes require the water to be transported through tunnels under(!) the Yellow River. A feat of engineering even Mao would be proud of, but which at the same time reveals the fragility of the system.

The water problem does not only make the infrastructure fragile, but is also a source of fragility for the entire Chinese political system. Ball makes a convincing argument that the Chinese people may be more liable to revolt over a practical question such as lack of water, than a more abstract lack of political rights. Indeed, back in 2005 there was already 1 000 environmental protests every week. The Chinese leadership is well aware of the challenge they are facing. Work on the Yellow River must be done well.

 

 

 

Advertisements
Can the Communist Party overcome China’s Water Crisis?

The Tragedy of Lofoten’s Tourism Commons

Quite a lot of Norway coverage in the FT this weekend.

And an excellent longer read by Nordic correspondent Richard Milne on the “Battle for Norway’s Soul,” over the controversial question if Norway should open up for oil exploration in Lofoten, Vesterålen and Senja (LoVeSe) or leave the hypothetical 1,3 billion barrels of oil untouched under the surface.

The article gives a good summary of the warring viewpoints in what is really a quadripartite conflict putting the interests of the oil industry, the fishing industry and the tourism sector against each other, while all three industries also face stiff resistance from the environmentalist movement.

I will not take sides in the oil question in this post, but only have some brief comments on the tourism question. The tourism sector in Northern Norway suffers from an obvious tragedy of the commons, with already very visible negative effects; high environmental costs yet low economic benefits.

  • There has without a doubt been quite a quality improvement in the Norwegian hospitality sector in recent years, with new accomodation and dining supply offering more than the typical Norwegian bare minimum service. Still, the high end of the Norwegian hospitality sector remains woefully underdeveloped. If Lofoten had been in Sweden and run by Swedes the region’s tourism income would probably have been twice as high, at least.
  • As the 80 year old artist/environmentalist Tor Esaissen sensibly points out Lofoten tourism cannot and should not be a mass market product. Even though it is in some way in conflict with egalitarian Norwegian values, Lofoten must be an expensive high-end tourism product. The product is based on its raw natural beauty. Too large tourist crowds will destroy that appeal.
  • The ideas of a tourist tax, maximum visitor quotas and/or minimum spending requirements are therefore radical but interesting, and worthy of serious consideration.
  • It obviously makes very little sense to have large numbers of camping tourists, who quite literally cover the landscape in shit, while leaving little money behind. The number of visitors allowed to camp in their cars or out in the open for free should be severly limited.
  • Norway must capitalise on the rising trend in avantgarde/explorer/“self realisation” tourism which generates high revenue per tourist while limiting the number of visitors. That is a way more sustainable route than continuing to let in hordes of visitors who spend minimal amounts of money. In order to achieve this there must of course be a product and service offering for visitors to spend money on, from high-end cruise travel, boutique hotels, experiences and exploration activities. In this domain the Norwegian hospitality sector probably still has much to learn from leading destinations, even though there has been a marked improvement in recent years.

 

 

The Tragedy of Lofoten’s Tourism Commons

Macron’s Shipyard Nationalisation

In theory Emmanuel Macron was elected on a pro-business platform including pledges to reform France’s labour market, cut public spending, reduce taxes and turn France into a “startup nation.”

In practice, however, one of the Jupiterian president’s first economic policy actions has been to nationalise a shipyard, STX France, to prevent it from going to Italian hands.

Italy’s state-owned Fincantieri shipyard earlier this year agreed to acquire 2/3 of the French shipyard, after the Korean parent STX collapsed last year. When the Italians balked to accept the offer of a 50/50 ownership split, Macron exercised France’s pre-emption rights to acquire the whole company.

So what does this mean? Is the nationalisation to be viewed as a non-ideological act of Gaullist pragmatism? Or is Macron really a Mitterand disguised in Rothschild clothing?

It seems the French government is trying to downplay the implications of the nationalistation, with economy minister Bruno Le Maire insisting that; “The pre-emption decision is temporary and should give us the time to negotiate in the best conditions.”

Yet at the same time Le Maire stated that the nationalisation had a “single objective”, to “defend France’s strategic interests in shipbuilding.”

We are thus led to believe that the nationalisation is both 1) temporary and 2) strategic, which can sound like a contradiction in terms.

Perhaps the French state already have other potential buyers up their sleeve, and that a sale of the shipyard will indeed find place within a short time frame. If not, the French state’s dirigiste handling of the affair may dissuade other potential acquireres from entering the fray, presuming that they are deemed politically acceptable owners by the French government in the first place.

In the meantime the Macron government has achieved to:

  1. Raise severe questions over the Macron government’s real business agenda.
  2. Hurt Franco-Italian relations
  3. Raise barriers for intra-EU mergers and acquisitions.

At the same time the nationalisation shows that Macron does not hesitate from taking strong and radical actions, that may not lend themselves to easy interpretation within the framework of a left to right political axis.

So far the new French president may be more Mercurial than Jupiterian

Macron’s Shipyard Nationalisation

How to Restructure Venezuelan Debt

Maduro.pngLee C. Buchheit & G. Mitu Gulati (from Cleary Gottlieb Steen & Hamilton (New York) and Duke University Law School, respectively) have written a thorough analysis of Venezuela’s impending day of financial reckoning, concluding that a debt restructuring of some sort is inevitable, as the social costs of continuing debt service while curtailing imports are becoming unbearable.

The authors’ outlook is not very optimistic:

Napoleon’s invasion of Russia in 1812 was a large undertaking.
Restructuring Venezuela’s public sector debt will be a very large undertaking.

Venezuela is on track to be the biggest and messiest sovereign debt restructuring since Argentina’s ~$100 billion default in 2001. It will also be the first case study of what implications the just recently ended 15 year long Argentinian holdout saga will have for future sovereign debt restructrurings – a protracted horror story that Venezuela will seek to avoid at all costs.

In size a Venezuelan restructruring is likely to rival Argentina, even if the precise numbers are hard to come by:

In aggregate, the claims almost certainly exceed $100 billion. Approximately $60 billion of this is bond indebtedness of the Republic of Venezuela and PDVSA (roughly $35 billion owed by the Republic and $25 billion by PDVSA).8 In addition, there are obligations to unpaid suppliers, involuntary owners (like the airlines) of trapped Bolivar deposits, and holders of arbitration awards against the Republic.9 Finally, significant amounts are owed by PDVSA to China and Russia under what have been dubbed oil-for-loans deals

So why couldn’t Venezuela just stop paying the foreign “neo-imperialist” creditors one may ask? The answer it would seem, is that apart from the Bolivarian-Utopian rhetoric, even the Maduro regime is constrained by economic realities:

  1. The Maduro regime needs to keep oil revenues flowing in
  2. Approximately 75% of Venezuela’s oil revenue is reported to come from the US – making the country extremely vulnerable to threat of US sanctions
  3. Most of Venezuela’s/PDVSA’s debts are governed by New York law.

Ergo, the Chavistas will be forced to play by the Imperialists’ rules, or they will financially suffocate themselves. As the authors state:

The current administration’s policy of full debt service appears to be driven by a fear that a default, particularly a default by PDVSA, might entitle creditors to seize Venezuelan oil shipments or intercept payments from buyers of that oil. The prime directive in a restructuring of PDVSA’s external (New York lawgoverned) bonds will therefore be to ensure that any holdout creditors will not be in a position to interfere with PDVSA’s ability to sell oil and receive the cash proceeds from those sales.

Buchheit and Gulati see three key questions:

  1. Will the restructuring cover both debts of the Republic of
    Venezuela and PDVSA, or only one of them?
  2. Will the transaction call for principal haircuts, or only a
    milder “reprofiling” of maturities?
  3. Will the holders of non-debt claims (such as ICSID
    arbitration award holders) be invited to participate?

On top the Argentinian precedent is causing headaches on how to mitigate a holdout drama:

Venezuela will not be able to view the prospect of holdout creditors with the same equanimity that Argentina showed in 2005 at the time of that country’s bond restructuring. The mischief that litigating holdout creditors can cause in Venezuela is considerably greater than Argentina ever faced. The trick will be in finding ways to discourage prospective holdouts from holding out and to defang the legal threat posed by those who persist in declining an offer to restructure.

Complicating the picture is the fact that while most Venezuelan Republic bonds contain Collective Action Clauses (CAC), the PDVSA bonds do not. Still, contrary to consensus, the authors believe that restructuring PDVSA bonds may be easier, and less prone to holdout behavior than Republic bonds.

Crucial to what extent and mix of principal haircuts/maturity extensions/coupon reductions will be required, is the shape and form of the economic adjustment programme the authorities will/or be forced to implement.

A country’s debt capacity is dependent on its economic policies. With better policies a country can carry more debt. But what will be the correct assumptions in the Venezuelan exercise?

It will be difficult at the outset of this restructuring to know what level of public debt Venezuela can reasonably be expected to carry. If the assessment were made right now, the answer would be deeply pessimistic. But “right now” is, one hopes, the nadir of the country’s economic fortunes. It does not make sense to run a debt sustainability analysis with the past two decades of economic mismanagement as the baseline. The question ought to be what level of debt can the country carry assuming a rigorous economic adjustment program and renewed support from the international community.

But how realistic is it that the Maduro regime suddenly will change its ways. Not very. The authors thus quite reasonably conclude that a home-grown economic adjustment programme wil not be credible. That basically leaves only one option: an IMF led adjustment programme, despite Caracas’ acrimonious relationship with the Fund.

It is noteworthy that the authors state that: “As politically unpopular as it may be,
we believe that the next (emphasis mine) administration will need to seek IMF assistance,” which implies that a debt restructuring must/will be accompanied or preceded by a change of government. The important question that leaves on the table is of course when and how the Maduro government will end and what will replace it.

The only thing that is safe to say is that the Venezuelan debt story will not be over any time soon.

How to Restructure Venezuelan Debt

Hundremilliardersmannen

Sigve Brekke har kostet Telenor 100 milliarder kroner. Hvis selskapet skal berge sitt omdømme, må Brekke gå. Hele den statlige eierskapsmodellen står på spill.

Tirsdag kveld kom en klisjeladet pressemelding om at Telenors styre har kommet frem til at Sigve Brekke er rett mann til å implementere selskapets nye strategi «going forward». Det er han ikke. Brekke har dermed vunnet maktkampen mot styreleder Gunn Wærsted, men det markerer ikke slutten på krisen for Telenor. Forfatteren Ayn Rand er kjent for sine ekstreme, tidvis for ekstreme, som hennes utsagn om at «compromise is a moral crime.» Men det er ingen ting som bedre beskriver Telenor-styrets St. Lucia-kompromiss.

Siden Sigve Brekke tiltrådte som konsernsjef i Telenor den 17. august 2015 har verdien på selskapets aksjer falt 21,2 prosent, (kurs per fredag 9. desember). Telenors markedsverdi har falt fra 251 milliarder kroner til 198 milliarder. I samme periode har OBX-indeksen, bestående av de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs, steget 12,3 prosent. Men korrigerer man for Telenor-aksjen, som hadde en vekting på 15,6 prosent i OBX-indeksen da Brekke ble konsernsjef, ville indeksen vært opp over 18 prosent. Det betyr at Telenor-aksjen har underprestert med 40 prosent relativt til markedet under Brekkes ledelse. Istedenfor å stige til 300 milliarder, har markedsverdien sunket til under 200 milliarder. Sigve Brekke er mannen som har kostet Telenor 100 milliarder kroner.

Jeg skrev i november i fjor, både i Minerva og andre steder, at Sigve Brekke måtte gå av som konsernsjef i Telenor, i kjølvannet av Kapitals avsløringer av hans omfattende, mangeårige og systematiske CV-fusk. Kapitals avsløringer var avskjedigelsesgrunn mer enn nok. Det amerikanske teknologiselskapet Yahoo hadde dessuten satt presedens, ved å avskjedige sin toppsjef for CV-fusk som muligens var mildere enn Brekkes. Men takket være svak oppfølgning av saken i media, (med hederlig unntak for Kapital og DNs Eva Grinde), et passivt Nærings- og Handelsdepartement, og et svakt Telenor-styre, har en manipulerende Brekke fått bli sittende, mot alle odds. I året som har gått har skadene han har påført Telenor blitt langt verre, slik det var enkelt å forutse. At en ny krise har blusset opp igjen i Telenor i år, er en direkte konsekvens av at problemene ikke ble tatt ved roten i fjor. Roten heter Sigve Brekke. Lucia-kompromisset skyver bare problemene under teppet. Telenor kan ikke rehabiliteres før Brekke er vekk.

Brekkes makt

De siste ukenes maktkamp mellom Brekke og Telenors styreleder Gunn Wærsted, har vært oppsiktsvekkende, ikke minst fordi virkelighetsbeskrivelsene til de to sidene ikke henger på greip, og fordi det nå har gått så langt at minst én av dem må gå. Omdømmetapet for Telenor vil ikke stoppe og løpe før det skjer. Wærsted hevder å ha hatt styrets ryggdekning for å gi Brekke sparken, trolig på bakgrunn av grumsete forhold fra Brekkes Asia-fortid som har kommet opp til overflaten i interne granskningsrapporter. Men hvis Wærsteds versjon stemmer, må noe åpenbart ha skjedd i mellomtiden. For da styret tok opp saken, ble styrelederen stemt ned 10 mot 1. Mye tyder på at Brekke har ant fare og snudd seg raskt rundt med å lage en “drittpakke” på sin egen styreleder. Det rapporteres at Brekke skal ha engasjert opptil flere PR-byråer for selskapets regning. Samtidig kritiseres styret, og Wærsted spesielt, i en årlig styreevalueringsrapport gjennomført av konsulentselskapet Russel Reynolds. Blant annet kritiseres Wærsted for å blande seg for mye inn i “operasjonelle” forhold. Dette er en oppdiktet anklage som faller på sin egen banalitet, som om det var noen sorthvit skillelinje mellom operasjonelle og strategiske spørsmål. Under denne definisjonen kan både korrupsjon og CV-fusk kategoriseres som “operasjonelle forhold”, som om det var unntatt styrets ansvar. Det blir simpelthen for dumt. Det er dog et tenkelig scenario at Brekkes makt over styret og kontroll over granskings- og evalueringsrapporter er så sterk at det blir Wærsted, ikke Brekke, som må gå – noe som ser mer sannsynlig ut etter denne ukens styremøte. Selv om pressemeldingen sier at både Brekke og Wærsted vil fortsette, er det vanskelig å se hvordan Wærsted kan bli sittende lenge etter å ha tapt en så bitter og offentlig maktkamp. Blir det hun som går istedenfor Brekke, vil det isåfall være en tragedie, med dystre følger for Telenor på lang sikt.

Svakt styre

Dette bringer søkelyset på et hittil oversett tema: Telenors svake styre. Av de 11 styremedlemmene, (hvorav tre ansatterepresentanter), har åtte sittet i under tre år. Kun én, (og det er en ansatterepresentant), har sittet lenger enn fem år. Fire, inkludert styreleder Wærsted, er rykende ferske med en fartstid på under ett år. Styremedlemmene har alle flotte direktørtitler og akademiske grader på sine CV’er. Men de eier nesten ingen aksjer. Tilsammen kun 32 601 aksjer, til en verdi av 4,3 millioner kroner. Wærsted står for nesten 40 prosent av styrets samlede aksjebeholdning. Ellers er det nesten null “skin in the game” fra styrets side. Fem av styremedlemmene eier ingen aksjer – Siri Beate Hatlen, Jon Erik Reinhardsen, Ashok Vashwani, Sally Davis og Dag J. Opedal. Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig. Samtidig åpner dette enklere for at den reelle makten i selskapet ligger mer hos konsernsjef, enn hos styret. Wærsteds forklaring om at hun hadde ryggdekning men likevel ble nedstemt, kan være et tegn på et styre uten ryggrad. Et styrebord fullt av direktører som vil sitte der for å pynte sin egen CV og motta klekkelige honorarer for det, ikke fordi de har noe å bidra med, og som vingler når viktige beslutninger må fattes. Da velges fort minste motstands vei. Og minste motstands vei i dette tilfelle er å støtte Brekke, selv om kostnaden for å velge den veien er høy.

Mælands paradoks

I tillegg til at Telenor har et svakt styre, har Telenor svake eiere. E24-redaktør Per Valebrokk treffer spikeren på hodet når han sier at “Eierskapet av Telenor er så profesjonelt at det er blitt rent amatørskap.” Selv om Næringsminister Monica Mæland har hatt gode prinsipielle grunner til å forholde seg passiv i håndteringen av Brekke-krisen, har hun i sin passivitet ofret alt av sunn fornuft på corporate governance-religionens alter. Resultatet er paradoksalt nok ikke bare milliardtap for både staten og de øvrige aksjonærene, men også en brukket corporate governance-modell. Telenor-krisen har nå passert punktet hvor staten kan lene seg tilbake som en passiv eier. For å parafrasere Trotskij: Mæland er kanskje ikke interessert i Telenorkrisen, men Telenorkrisen er interessert i henne. Det eneste rette Mæland kan gjøre i denne krisesituasjonen er å gi Wærsted ryggdekningen hun behøver for å fjerne Brekke, selv om det er blitt mer komplisert etter utfallet av tirsdagens styremøte. Reform av den statlige eierskapsmodellen får komme senere. Det har Telenorkrisen avslørt et skrikende behov for. 100 milliarder kroner er en høy nok pris å betale. La det stoppe der.

Hundremilliardersmannen

Den Store Innovasjonspolitikken

NB: Først publisert på Minerva 17. mars

Hvem fant opp iPhone? De fleste vil antagelig svare Apple og Steve Jobs, og slenge på et hagl av superlativer. Men ikke Mariana Mazzucato. Hun erkjenner at Jobs var en dyktig og visjonær forretningsmann. Men der stopper skryten. For Jobs stod på skuldrene til giganter. Det eneste han gjorde var å sette sammen ulike eksisterende teknologier. Teknologier utviklet av Staten. Hadde ikke Jobs pakket sammen disse teknologiene til en iPhone, ville trolig noen andre kommet og gjort det.

Mazzucato – som er professor i innovasjonsøkonomi ved universitetet i Sussex – har skrevet en av de viktigste og mest kontroversielle økonomibøkene så langt i dette tiåret. The Entrepreneurial State (Anthem Press, 2013) er intet mindre enn et radikalt manifest for en aktiv statlig industripolitikk. Mazzucato er nådeløs mot markedsliberalismens konvensjonelle visdom om at staten skal nøye seg med å spille andrefiolin og la markedet bestemme melodien. Mazzucato mener ikke statens rolle skal være begrenset til å fasilitere for privat næringsliv, og komme som en reddende engel i tilfeller hvor det oppstår markedssvikt. Tvert imot skal staten både komponere og dirigere økonomiens symfoni, for det er en oppgave markedet ikke mestrer.

Mazzucato er ute på en misjon. I en tid hvor små ideer blir stadig mer populære, mener Mazzucato det er på tide å tenke stort igjen. Og først og fremst er det staten som skal stå for de store tankene. Vi trenger nye månelandinger, sier Mazzucato med henvisning til John F. Kennedys visjon om å putte en mann på månen fra 1961 – som ble realisert åtte år senere. Hvor er tilsvarende ambisiøse visjoner i dag? Ifølge Mazzucato finnes de ikke. Det som behøves er derfor et massivt statlig “push” for å skape og forme nye markeder – for eksempel, men ikke begrenset til, grønn energi. Mazzucatos kjemper (i hennes ord) en “discursive battle” for å fundamentalt endre oppfatningen av statens økonomiske rolle fra å være kun en “market fixer” til en “market shaper”vekk med stereotypen om at staten er en sklerotisk Leviatan mens privat sektor er så vidunderlig dynamisk. Hennes budskap er samtidig både mer radikalt og mer positivt enn ren redistribuering av velstand à la Piketty. Mazzucato vil ikke bare omfordele paien. Hun vil gjøre paien større. Men hun har større tro på statens evne til å oppnå det enn privat sektors. Mazzucatos stat vil stake ut retningen mot fremtidens tekno-økonomiske paradigmer, og skape markeder som eller ikke ville blitt skapt.

DARPA-staten
Hadde det ikke vært for månelandingen i 1969 er det ikke sikkert vi hadde hatt Apples iPhone i dag. Som Mazzucato argumenter, er flere av de sentrale teknologiene som muliggjør iPhone og hele den moderne informasjonsteknologiøkonomien direkte eller indirekte følger av den amerikanske statens romprogram. Internetts opprinnelse kan spores tilbake til ARPANET, utviklet av det amerikanske forsvarsdepartementets DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency).

GPS-teknologien begynte som et program ved navn NAVSTAR i det amerikanske forsvaret på 1970-tallet. Den intelligente personlige assistenten SIRI var en spinoff fra et artifisiell intelligens-prosjekt i DARPA. Touch-skjerm-selskapet FingerWorks (kjøpt av Apple) ble grunnlagt av en professor ved det statsfinansierte universitetet i Delaware og en doktorgradsstudent med stipender fra USAs National Science Foundation og CIA. Så om eplet falt i private hender, hadde det blitt båret frem av et tre med statlige røtter, plantet med statlige frø, i statlig jord. Eller for å si som president Obama: “You didn’t build that”.

darpaDARPA er et av kroneksemplene på hvordan Mazzucatos idealstat skal se ut. Etableringen av DARPA i 1958 var en direkte reaksjon på Sputnik året før. Paranoiaen i det amerikanske forsvarsetablissementet nådde stratosfæriske nivåer. Radikale tiltak var nødvendig for å forhindre at USA ble akterutseilt av Sovjetunionen i romkappløpet. DARPA ble opprettet med mandat om å utvide vitenskaps- og teknologifronten, eller enklere sagt å sikre USA teknologisk overlegenhet. Og selv om forsvarsformål naturlig nok var en viktig komponent, var ikke mandatet begrenset til det militære. DARPA skulle være en institusjon for “blue-sky thinking”, og har fra starten hatt et eksplisitt mål om transformativ heller enn inkrementell teknologisk fremgang.

Mazzucato ser DARPA som en sentral spiller i et gyllent inter-departementalt samarbeid mellom Pentagon, Atomic Energy Commission og NASA i etterkrigsårene, som banet veien for revolusjonerende nye teknologier som datamaskiner, jet-fly, sivil atomenergi, laser, og bioteknologi.

I senere tid har DARPA for eksempel spilt en rolle for utviklingen av selvkjørende biler, siden den første DARPA Grand Challenge i Mojave-ørkenen i 2004. Ingen av bilene klarte da å fullføre den 240 kilometer lange løypen, (bilen som kom lengst kom bare 12 kilometer) og ingen fikk da premien på 1 million dollar. Men dels takket være DARPAs stimulanser er selvkjørende biler i dag nære kommersialisering. DARPA har tilsvarende konkurranser med lokkende premiepott på flere andre felter. DARPA publiserer også lister over muligheter for transformativ teknologisk endring.

DARPA innehar flere av de egenskapene Mazzucato mener økonomien trenger mer av, men som markedet ikke tilbyr. Nemlig en evne og vilje til å kunne ta mye høyere risiko enn privat sektor, med mer tålmodighet, og lavere forventninger til fremtidig avkastning. Hun sier ikke dermed at staten skal sløse vekk penger på uøkonomiske prosjekter. Hennes poeng er at det tar tid å fostre innovasjon og bygge fremtiden – minimum 10-20 år – og at privat kapital sjelden har den tålmodigheten og risikoviljen som kreves. Ei heller kan vi sette vår lit til at private gründere skal ta fatt på samfunnets store utfordringer.

Også i Mazzucatos verdensbilde er gründere nødvendige, men de er langt fra de herkuliske heltene de blir fremstilt som i visse kretser. Innledningsvis siterer hun Keynes om at forretningsfolk ikke må ses som “wolves or tigers, but as domesticated animals by nature”.Venture-kapitalister blir likeså gitt det glatte lag. De er ikke de heltmodige bærerne av risiko som løfter frem morgendagens vekstmirakler, men opportunister som kommer til dekket bord, for så å hevde æren for at måltidet ble servert. Beskranket av korte tidshorisonter og høye avkastningskrav, drives venturekapital inn i investeringer med høye vekstforventninger, lav kapitalintensitet og lav teknologisk kompleksitet, fremholder Mazzucato.

For hvert internett, får man en Concorde, har flere kritikere påpekt. I manges øyne var det fransk-britiske supersoniske flyet en svært kostbar hvit elefant og et skrekkens eksempel på feilslått industripolitikk. Ikke slik Mazzucato ser det. Et mål med hennes diskursive batalje er nettopp å endre narrativet, slik at staten kan “embrace failure” på samme måte som private venturekapitalister – som en del av gamet. Er man ikke villig til å ta slik risiko vil man heller ikke få noen vellykkede månelandinger. Hun påpeker også at det aldri har vært gjort noen dyptgående kost-nytte-studier som kalkulerer med de fulle ringvirkningene av Concorde-programmet for økonomisk og teknologisk utvikling i Europa. En ting er imidlertid sikkert, privat sektor har ikke produsert noe raskere passasjerfly siden Concorde gjorde sin siste flyvning i 2003. Staten må også få følge Steve Jobs’ maksime: «Stay hungry, stay foolish».

Kortsynt kapital
Denne anmelderen plukket opp Mazzucatos bok med en solid dose skepsis, først etter å ha bevisst ignorert den et par år. Jeg er uenig i flere av hennes argumenter, i teorien. Samtidig er det mye som resonnerer i praksis.

I teorien burde det ikke være noen mangel på privat kapital med praktisk talt uendelig tidshorisont og tålmodighet til å kunne påta seg investeringer som først vil bli profitable etter lang tid, som eksempelvis Warren Buffetts Berkshire Hathaway i USA, Wallenberg-sfæren i Sverige eller kanskje Ferd i Norge. Dog er det overbevisende argumenter for at vestlige kapitalmarkeder lider av en skadelig og stadig sterkere kortsiktighet – noe til og med en innsider som Larry Fink, sjef i verden største fondsforvalter Blackrock, har advart om, (om enn dels for å posisjonere seg for finansministerrollen i en eventuell Clinton-regjering).

Med samlede tilbakekjøp av egne aksjer på tre billioner dollar for selskapene i S&P 500-indeksen i tiåret til 2012 (en trend som er blitt forsterket siden det), føyer Mazzucato til dem som mener at børsselskapene er mer opptatt av å hausse opp egen aksjekurs enn å investere for fremtidig vekst. Hun påpeker at de største tilbakekjøperne har vært olje- og farmasiselskaper, med den siterte årsaken “mangel på investeringsmuligheter”; en forklaring Mazzucato ikke kjøper, da hun mener vår tids mest kapitalintensive investeringsmuligheter finnes innen medisin og energi. I sin kritikk av slik harmende «financialization» følger Mazzucato samme linje som John Kays bok «Other people’s money».

Mye av Mazzucatos kritikk av venture-kapitalister er også treffende. Hennes holdning oppsummeres presist i et utklipp fra en avisartikkel i Washington Post fra 1984:

“During a recent visit to the United States, French President Francois Mitterrand stopped by California’s Silicon Valley, where he hoped to learn more about the ingenuity and entrepreneurial drive that gave birth to so many companies there. Over lunch, Mitterrand listened as Thomas Perkins, a partner in the venture capital firm that started Genentech Inc., extolled the virtues of the risk-taking investors who finance the entrepreneurs. Perkins was cut off by Stanford University Professor Paul Berg, who won a Nobel Prize for work in genetic engineering. He asked, ‘Where were you guys in the ‘50s and ‘60s when all the funding had to be done in the basic science? Most of the discoveries that have fuelled the industry were created back then.’”

Vi kan ikke forvente for mye av privat venturekapital. Til tross for den selvgratulerende tonen man ofte finner i venturekapital-miljøer er det ikke de som bærer verden. Oftere enn ikke er de flokkdyr som følger hverandre, drevet av populæreffekt. Sjelden er de pionerende og kontrære venture-investorene som investerer i transformative teknologier for uoppdagede markeder. Denne kritikken går hånd i hånd med kritikken om at gründermiljøer i dag er for opptatt av å lage “trivielle” applikasjoner heller enn å løse samfunnets store utfordringer. Som Peter Thiel – en av få virkelig visjonære venturekapitalister – har sagt: “We wanted flying cars, instead we got 140 characters”.  Men hvorfor skal gründere begi seg ut på å finne en kur mot kreft når det er mye enklere å skaffe finansiering til en ny bildedelings-app, og når det også vil gi investorene en mye raskere exit?

Mazzucatos argument for mer statlig venturekapital har derfor en logikk, for å få finansiert mer ambisiøse “månelandings”-prosjekter som privat kapital ikke vil investere i. Mazzucato understreker imidlertid at det krever at staten ikke bare har byråkratiske kvalifikasjoner (som hun er enig med Weber i at er nødvendig), men også reell sektor-spesifikk og teknologisk-spesifikk ekspertise – som eksemplifisert av DARPA.

For at statlig venturekapital skal være fruktbar, bør den være forvaltet av de miljøene i statsapparatet hvor slik ekspertise finnes. Et eksempel er CIAs venturekapital-arm In-Q-Tel, som blant annet var den første eksterne investoren i Palantir – i dag et av Silicon Valleys mest verdifulle selskap, men som først ingen private investorer ville investere i. I Norge kunne det tenkelig blitt etablert tilsvarende venturefond tilknyttet kompetansemiljøer i forsvaret, etterretningstjenestene eller NTNU, i motsetning til statlige venturefond som Investinor, som ikke har noen reell sektor-spesifikk og teknologi-spesifikk ekspertise.

Polanyisk symbiose
Spesielt relevant for Norge, hvor staten av natur har fått en stor rolle i økonomien, er Mazzucatos betraktninger om viktigheten av et symbiotisk innovasjonsøkosystem. Influert av Karl Polanyimener hun at stat og marked ikke kan separeres fra hverandre, men må ses som et enhetlig markedssamfunn. Samspillet mellom offentlig og privat sektor blir da det viktige. Det må være et symbiotisk, i motsetning til et parasittisk forhold.

Med den store rollen Innovasjon Norges tilskuddsordninger spiller på den norske gründerscenen står norsk økonomi i fare for å ende opp med et parasittisk innovasjonsøkosystem, hvor gründere innretter seg for å karre til seg statlige midler. Det er ikke det Mazzucato ønsker. Hun vil ha statlig finansiering av de ambisiøse satsningene privat kapital ikke tør røre, ikke at staten skal dele ut penger til de samme trivielle småbedriftene som privat venturekapital. Statlig og privat kapital må spille komplementerende roller, ikke krangle om den samme.

Mazzucato illustrerer viktigheten av et symbiotisk forhold mellom stat og marked med en fascinerende sammenligning av Japan og Sovjetunionen. Mazzucato er en tilhenger av evolusjonær økonomisk endring. Hun støtter seg til den Schumpeterianske kritikken av endogen (ny) vekstteori. Innovasjon kan ikke modelleres som en lineær funksjon av mengde forsknings- og utviklingsbudsjetter. I en virkelig verden med “Knightian uncertainty” er innovasjon mer et umodellerbart og ikke lineært utfall av sirkulasjonen og spredningen av kunnskap på langs og på tvers av hele nettverket av private så vel som statlige institusjoner i samfunnets innovasjonsssytem (Systems of Innovations).

På 1970-tallet utgjorde årlig FoU fire prosent av bruttonasjonalprodukt i Sovjetunionen, mot bare 2,5 prosent i Japan. Men i motsetning til Sovjetunionens vertikale struktur fra Gosplan og ned, strømmet ny FoU-kunnskap i Japan gjennom en mer horisontal økonomisk struktur med tette bånd mellom MITI (Ministry of Trade and International Industry), akademia og privat næringsliv. Denne symbiosen mellom stat og marked, med en sterk “Developmental State” var avgjørende for Japans “økonomiske mirakel” i etterkrigstiden, og suksessen til selskaper som Toyota, Sony og Hitachi – som statsminister Abe nå forsøker å gjenopplive.

Sovjetunionen hadde også en sterk stat, men over 70 prosent av FoU var allokert til forsvar og romfart. I tillegg manglet den sovjetiske økonomien sterke “user producer linkages”, som kanskje ikke er så rart når privat næringsvirksomhet er forbudt. Likevel er det et interessant tankeeksperiment hva som ville skjedd om Sovjetunionen hadde fått private foretak for å kommersialisere statens forsvars- og romfartsteknologi. Da Elon Musk startet sitt romfartsselskap SpaceX forsøkte han først å dra til Moskva for å skaffe en rakett (men mislyktes), mens Richard Bransons Virgin Galactic fortsatt i dag benytter gamle russiske rakettmotorer.

Talking the Jeffersonian talk, and walking the Hamiltonian walk

Elon Musk blir ansett som den arketypiske Petter Smart-gründeren – en John Galt i levende live og inspirasjonskilde for Robert Downey Jr’s Tony Stark i Iron Man-filmene. Unge gründeres tro på Elon Musk er sterkere enn islamistiske selvmordsbomberes tro på profeten Muhammed. Ikke bare ett, men tre av Musks selskaper – SpaceX, Tesla og SolarCity – er blant de mest banebrytende bedriftene startet på denne siden av årtusenskiftet.

Men for Mazzucato er ikke Musk bekreftelsen på teorien om genigründeren som oppnår de utroligste bragder, så lenge staten holder seg unna. Tvert imot fremholder hun at både SpaceX og Tesla er like mye produkter av en aktiv statlig industripolitikk. Av SpaceXs kontrakter på omkring10 milliarder dollar, kommer mer enn 5,5 milliarder dollar fra statlige kunder som Nasa og US Air Force, selv om selskapet også har større kontrakter for oppskytning av kommersielle satellitter. Mye av finansieringen har kommet i form av delbetalinger fra statlige kunder underveis. Utover statlige kontrakter har Los Angeles Times anslått at triumviratet av Musk-selskaper har mottatt4,9 milliarder dollar verdt av ulike statlige subsidier. Mazzucato trekker også frem Norge, Teslas nest største marked, som er betinget av statlige subsidieordninger for Tesla-kjøpere.

For Mazzucato demonstrerer Musks selskaper den fruktbare symbiosen mellom stat og marked som resulterer i nye markeder som ellers ikke ville oppstått. For henne er det her man finner forklaringen på hvorfor USA har en mer dynamisk økonomi enn Europa. Ikke fordi den amerikanske staten er mindre, men fordi USA har et bedre samspill mellom privat næringsliv og en aktiv statlig industripolitikk.

Til tross for alt snakket om “Land of the free and home of the brave”, er faktum at USA har en lang historie med en aktiv og sterk industripolitikk. Mazzucato siterer den norske økonomen Erik Reinert:

“Since its founding fathers, the United States has always been torn between two traditions, the activist policies of Alexander Hamilton and Thomas Jefferson’s maxim that ‘the government that governs least, governs best’. With time and usual American pragmatism, this rivalry has been resolved by putting Jeffersonians in charge of the rhetoric and the Hamiltonians in charge of policy”.

Dette er et kontroversielt argument – spesielt i disse tider Trump-tider hvor det freses for heftige tariffer på kinesisk import – men som får støtte av økonomene Bradford DeLong og Stephen Cohens nye bok Concrete Economics.

Farlig idealisme?
Et område hvor denne anmelderen er enig i andre kritikere, som mener at Mazzucato går for langt, er hennes forslag om at staten må få en større del av kaken for nye teknologier som iPhone, via enten patenter, aksjer eller noen form for royalties. Men mye av kritikken mot Mazzucato er dessverre veldig forutsigbar og lite reflekterende.

Matt Ridley har ikke angrepet Mazzucato direkte, men argumenterer sterkt for at innovasjon drives av sitt eget momentum, som hverken staten eller individuelle gründere kan gjøre for mye for å påvirke. Etter hans syn skulle det bare mangle at alle skattekronene brukt på FoU resulterte inoe.

Mazzucato er også litt kirsebærsplukkende i sitt valg av bevismateriale, for å underbygge sin egen sak. Det ville vært ganske enkelt å finne mange eksempler på feilslått industripolitikk. Vi kan ønske oss DARPA (som selv hardbarkede kapitalister kan istemme at har vært en suksess), men ender gjerne opp med noe mer lignende Innovasjon Norge eller Brasils utviklingsbank BNDES.

Mazzucato har trolig rett i at gründere ofte er mer som skjøre valper enn brølende løver, men hun glemmer kanskje at det ikke er så mange løver å finne blant offentlige tjenestemenn heller. Hun burde lyttet til Lord Wellington om at man bør planlegge ut fra forutsetningen om troppenes middelmådighet. Om man som Hitler og Napoleon forventer at kjærlighet til fører og fedreland vil få troppene til å oppnå umenneskelige bragder, ender det gjerne dårlig.

Det er også påfallende at Mazzucato ikke i det hele tatt beveger seg inn på potensielle fallgruver for en aktiv industripolitikk, noe som kunne økt bokens troverdighet. I åpningen siterer hun den radikale britiske økonomen Joan Robinson om fordelene av sentralplanlegning: “…when large scale adaptions have to be made, central control is far more flexible.” Det får en til å undre over hvor langt det er før Mazzucatos aktive industripolitikk kan ende opp som stalinistisk-maoistisk kommandoøkonomi? Dette virker til å være et aspekt Mazzucato ikke har tenkt så mye på, eller (som jeg egentlig mistenker mer) med viten og vilje ikke har drøftet i offentlighet.

Summa summarum er likevel “The Entrepreneurial State” et forfriskende bidrag til en fastlåst debatt om stat versus marked, (eller som Mazzucato heller vil si: stat og marked). I en tid hvor veksten i avanserte økonomier er skuffende lav; produktivitetsveksten har vært stagnerende i et tiår på hele den vestlige halvkule; hvor det tross mye oppmerksomhet til et knippe eventyrlige “enhjørninger” i Silicon Valley, fødes det færre selskaper per år i USA enn antallet som dør; og hvor universet av obligasjoner med negativ rente har passert 5,5 billioner dollar (ca 6,5 oljefond), noe som reflekterer frykt for sekulær stagnasjon, er det i det minste verdt å lytte til Mazzucatos ideer om hvordan et symbiotisk forhold mellom stat og marked kan løse denne floken og skape en blomstrende økonomisk fremtid.

Med “The Entrepreneurial State” har Mazzucato definitivt posisjonert seg som en av vår tids viktigste, og farligste, intellekter.

 

PS:
Artikkelforfatteren vurderte å nevne Google/Alphabet på eksempellisten for langsiktig privat kapital, som har tålmodigheten og risikoviljen til å finansiere “månelandings”-prosjekter få andre tør røre, men som kan resultere i transformativ teknologisk fremgang. Den oppsiktsvekkende nyheten om at Alphabet akter å selge robotprousenten Boston Dynamics kommer derfor som et selvpåført slag i trynet for Alphabets etterstrebede image som et privat DARPA. Dette får en til å undres om Alphabet er seriøse om å ta opp arven etter Bell Labs eller om det bare er et (PR-)spill for galleriet  – og en fin måte å kamuflere at 99 prosent av konsernets inntekter fortsatt kommer fra Googles kjernevirksomhet, i stor grad annonseinntekter.
Fra FT:

Its research was seen as being further away from leading to the launch of a commercial product at a time when Google’s newly formed Alphabet holding company had been prioritising efforts with a clearer route to profit.

Den Store Innovasjonspolitikken

Hjelp, vi omstilles!

Hvor omstillingsdyktig er egentlig norsk økonomi? Sannsynligvis vil vi oppleve en regresjon mot gjennomsnittet i OECD.

 

Først publisert på Minerva 22. februar 2016

Norsk økonomi er i omstilling. Med oljeprisens kollaps fra over 12o til under 30 dollar har nasjonens økonomiske forutsetninger endret seg radikalt på kort tid. Det har lenge vært diskusjoner i Norge om “hva vi skal leve av etter oljen” og behovet for å “skape fremtidens arbeidsplasser”. Men vi hadde ikke helt tenkt oss at denne fremtiden skulle komme så plutselig og brått. Norsk økonomi er rett og slett blitt tatt med buksene nede.

Omstilling er blitt det nye nøkkelordet. De ulike politiske partiene lager planer for omstilling. Statsministeren, finansministeren, SSB-sjefen og Innovasjon Norge-lederen snakker alle om omstilling. Jonas Gahr Støre synes ikke regjeringen omstiller nok eller godt nok.

Men hvor enkelt er det egentlig å omstille en økonomi? Er det mange som har gjort det før? Og hvordan har det typisk gått?

Jeg hevder ikke å ha noen fasitsvar, men personlig er jeg mildt skeptisk til Norges omstillingsevne, da det finnes sterke argumenter for at den velstandsbølgen norsk økonomi har surfet på har vært av temporær natur. Professor Jørn Rattsøs meget konsise gjennomgang av Produktivitetskommisjonens funn gir god grunn til bekymring på flere fronter. Jeg frykter at blant alle nøkkelordene som florerer i avisene om dagen: “grønt skifte”, “delingsøkonomi”, “den fjerde industrielle revolusjon” og så videre, er det et sentralt som glimrer med sitt fravær, men som vi risikerer å bli overstadig godt kjent med fremover. Nemlig mean reversion. (PS: jeg spurte en venn om beste oversettelse til norsk, men da jeg fikk svaret Ornstein Uhlenbeck-dynamikk, valgte jeg heller å holde meg til den engelske varianten av regresjon mot gjennomsnittet).

Jeg skal ikke her begi meg ut på noen fullstendig makroanalyse av norsk økonomi, men istedet avgrense meg til å trekke noen historiske paralleller og sammenligninger til naboland.

Salpeterrepublikken
Et skrekkens eksempel er Chiles “Salpeterrepublikk” fra 1873 til 1914. Ikke helt ulikt Norges oljefond vokste den chilenske statskassen med 900 prosent mellom 1879 til 1902. Årsaken til dette var enorme mineralforekomster i landområder som Chile annekterte fra Peru og Boliviaunder Salpeterkrigen/Stillehavskrigen fra 1879-84; Tacna, Arica og Tarapacá-provinsene fra Peru og Antofagasta fra Bolivia. Etter krigen fikk Chile dermed et nesten-monopol på verdens nitratproduksjon, brukt til gjødsel og sprengstoff.  mellom 1890-1920 stod nitrateksport for mellom 57 og 79 prosent av Chiles årlige eksport, og 50-60 prosent av statens skatteinntekter. I tillegg oppstod det et febrilsk gullrush i Chiles sydlige Tierra del Fuego-region i 1884, som tiltrakk seg en flom av europeiske immigranter. Chiles økonomi opplevede en bokstavelig talt gyllen og eksplosiv boom.

Omstillingen kom hardt og brutalt – før noen chilenske politikere i det hele tatt hadde rukket å stave “paradigmeskifte”. I årene 1913-14 ble chilensk økonomi truffet hardt av ikke bare én men tre eksogene sjokk. Først, i 1913 ble Haber-Bosch-prosessen brukt for første gang til å produsere syntetiske nitrater i industriell skala i Tyskland, en forbedret substitutt til chilesalpeter. Så brøt første verdenskrig ut, og Chile ble som mange andre land rammet av kollaps i verdenshandelen, og det ble ikke bedre av at den tyske keiserlige flåte blokkerte chilensk eksport frem til desember 1914.  For det tredje førte åpningen av Panama-kanalen i 1914 til en omdirigering av maritime handelsruter, som førte til kraftig nedgang i trafikk til og fra chilenske havner. Denne trippelkrisen fikk katastrofale følger. Den chilenske statens inntekter ble halvert og økonomien krympet med omkring en femtedel.

Nitrateksporten genererte enorme overskudd over flere tiår for Chile, men dette førte ikke til noen strukturell forandring i retning industrialisering og modernisering av økonomien. Tvert imot, i klassisk hollandsk syke-stil forble chilensk økonomi underutviklet. Gapet til USA og Vest-Europa ble bare videre og videre, fra halvparten av amerikansk velstandsnivå i 1913 til 27 prosent i 1975. I 1900 var Chile rikere enn Norge, men 50 år senere hadde det snudd. Chile ble en kronisk vekstsinke helt til det Milton Friedman kalte Chiles økonomiske mirakel i 1980-årene.

Kunstig velstand
Hvor relevant er Chiles eksempel for Norge i dag? Vel, det er både likheter og ulikheter. Begge var ressursøkonomier som opplevde flere tiårs boom takket være mineraloppdagelser og fordelaktig bytteforhold, men som i prosessen ble rammet av hollandsk syke, før de begge to støtte på abrupte sjokk. Men det er også vesentlige forskjeller. Ja visst er norsk økonomi oljeavhengig, men er ikke like mye en “one trick pony” som Chile var. I motsetning til hva Chile var, er dessuten Norge et av verdens rikeste land og er på den internasjonale teknologifronten.

Det er derfor liten grunn til å være redd for at det vil gå Norge like galt som Chile, (selv om Norge meget mulig kan få sine versjoner av Flint, Michigan på lokalt plan). Det er derimot stor sannsynlighet for at petro-statene i Gulf-regionen vil gå på en smell minst like hard som Chile. Oljevelstanden til Saudi Arabia og de andre gulflandene er like forgjengelig som den har vært prangende. En rask konvergens tilbake mot deres historiske naturtilstand som fattige land er i vente for disse landene. Faktisk kan det gå raskere enn man tenkelig kunne forestilt seg bare for få år siden. Saudi Arabia har blitt tvunget til å gå til de internasjonale kapitalmarkedene og IMF har advart om at kongedømmet kan løpe tomt for penger allerede innen fem år.

Gitt at norsk økonomi klarer seg bedre enn sine petro-søsken i øst, gjenstår bredt definert to mulige hovedscenarioer:

  1. Det optimistiske scenarioet hvor norsk økonomi klarer å opprettholde sitt velstandspremium relativt til andre OECD-land og resten av Skandinavia.
  2. Det pessimistiske mean reversion-scenarioet hvor norsk økonomi konvergerer tilbake ned mot gjennomsnittlig OECD-velstandsnivå.

Hva er mest sannsynlig?

Et interessant bilde males av grafen under, hvor BNP per innbygger måles langs den ene aksen og humankapital langs den andre. Vi ser her at Norge ligger helt i front både på BNP- og humankapital-aksen. Likevel ser man klart å tydelig at Norge, sammen med Saudi Arabia og De forente arabiske emirater, er de største utstikkerne fra trenden. Eller sagt med andre ord, Norge er mye rikere enn det landets humankapital egentlig gir grunnlag for. Landene over trendlinjen overpresterer i BNP relativt til hvor mye humankapital de har, mens landene under linjen får mindre betalt i BNP enn humankapitalen deres skulle tilsi. Ergo argumenterer denne grafen høylytt for mean reversion og relativ nedgang i norsk velstand.

reitan human-capital-vs-GDP-chart

 

 

 

 

 

 

 

 

Et spørsmål om kompleksitet
Én graf er dog ikke noe å basere en konklusjon på. Men det er ikke den eneste grafen som taler formean reversion. Om man ser på forholdet mellom økonomisk kompleksitet og velstandsnivå, blinker varsellampene for norsk økonomi også her.

reitan kompleksitet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som jeg selv har påpekt på Minervas sider tidligere har Norge bare den 33. mest komplekse økonomien i verden, i bunnsjiktet blant avanserte økonomier. Sverige er derimot på 5. plass påThe Atlas of Economic Complexity-rangeringen. Rattsø åpnet til og med sin presentasjon med denne sammenstillingen. Og det med god grunn. Som grafen over indikerer er det en sterk korrelasjon mellom økonomisk kompleksitet og økonomisk vekst over det lange løp. Grafikken under illustrerer tydelig at svensk økonomi har en helt annen bredde og dybde enn Norges olje- og fiskedominerte ressursøkonomi.

reitan kompleksitet norge vs sverige

 

 

 

 

 

 

 

Som også Produktivitetskommisjonen understreker i sin første rapport, er riktignok mange av innsatsfaktorene som inngår i utvinningen av norsk olje og gass mer høykomplekse, selv om sluttproduktene er lavkomplekse – “Mye av det som leveres til petroleumsindustrien i form av avansert utstyr, vil derimot være komplekse produkter og bidra til å trekke den samlede indeksen noe opp”. Men det endrer ikke totalbildet at vårt naboland har en mer kompleks og mangfoldig økonomi.

Takket være høye oljepriser har altså verdiskapningen i norsk økonomi vært høyere enn det kompleksiteten i nasjonens underliggende økonomiske struktur normalt skulle tilsi. Følgelig taler også dette punktet for mean reversion for norsk økonomi, om vi ikke på nært mirakuløst vis klarer å øke kompleksiteten i vår økonomiske struktur på kort tid – essensen i overgangen “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi” som Produktivitetskommisjonen håper på (men ikke har noen illusjoner om).

Norsk økonomis relativt lave kompleksitet har uhyggelige implikasjoner for den ønskede transisjonen fra “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi”. Forfatterne av kompleksitets-atlaset kaller kartene over boksene som representerer økonomiens industrikomposisjon for the product space. Boksene uttrykker den innebygde kunnskapen i et land og mulighetene dette impliserer. Norge kan for eksempel produsere olje, men ikke biler. Et land kan ikke bare hoppe fra en type bokser til en annen helt vilkårlig. Norge har ikke kunnskapen til å begynne bilproduksjon i morgen om vi så ville. Empirien viser at det er nært umulig for et land å hoppe fra en boks til bokser som ligger langt unna. Vekst kommer primært gjennom å gå fra en boks til andre nærliggende bokser – slik Norge har ekspandert fra oljeproduksjon til oljeservice. Lite komplekse økonomier har relativt få nærliggende bokser å hoppe til, og lange distanser å hoppe. Dette er illevarslende for Norge.

Kan vi flytte puslespillet?
I sin tankevekkende bok Why Information Grows trekker atlas-medforfatter César Hidalgo analogien til et puslespill: “Moving a complex industry is like trying to move a jigsaw puzzle from one table to another. The more pieces in the puzzle, the harder it will be to move it, as the puzzle falls apart when we fail to move all the pieces at the same time.” Et slikt puslespill i menneskelig skala var Henry Fords forsøk på å bygge en kopi av den amerikanske bilindustrien dypt inne i den brasilianske jungelen på 1920-tallet. Det ble en total fadese. I dag vil man kanskje le av Fords hybris, likevel dukker det stadig opp forslag om å bygge nye Silicon Valley på de mest utenkelige steder.

Det som skiller fattige lavkomplekse økonomier fra rike høykomplekse økonomier er hovedsakelig at de sistnevnte har større, dypere og tettere forbundne nettverk av kunnskap og knowhow som muliggjør fremstilling av mer komplekse og avanserte produkter enn i land hvor informasjonsnettverkene er små og sporadisk forbundet.

Selv om den relativt lave økonomiske kompleksiteten til Norge er foruroligende, holder jeg døren åpen for at norske kunnskapsnettverk er mer mangfoldige og kraftfulle enn dataene indikerer. Jeg tenker da spesielt på den mer høykomplekse teknologien som går med til å produsere Norges lavkomplekse petroleums- og fiskeeksport. I hvilken grad kan disse kunnskapene anvendes i andre nære, fjerne eller til og med helt nye “bokser”? Kan for eksempel norsk oljeletingsteknologi anvendes i det gryende markedet for gruvedrift i verdensrommet? Slikt er vanskelig å si fra utsiden, men det er et tankesett mange bedrifter bør ta med seg på innsiden.

Fantasikrystaller
For at det optimistiske scenarioet skal inntreffe og norsk økonomi opprettholde sitt velstandspremium til OECD må ett av to inntreffe:

  1. Oljeprisen får en kraftig rekyl
  2. Det dukker opp en Deus ex machina

Med tanke på hvor dårlig det går med dem som begir seg ut på oljeprisprognostisering, skal jeg holde meg unna det. Selv om det pumpes mer olje enn noen gang og mer enn verdensøkonomien klarer å forbruke, har det skjedd langt større underverker i historien enn om oljeprisen skulle sprette opp over 100 dollar igjen, med tanke på alle landene som pønsker på å bombe hverandre i nye og interessante kombinasjoner i Midtøsten om dagen – noe som ville løst mange av Norges problemer. Men oljeprisen kan like gjerne gå ned til 10 dollar, for eksempel hvis Bernie Sanders blir amerikansk president og endelig leverer oss til Kants ideal om evigvarende fred.

Jeg skal heller fokusere på om norsk økonomi kan trekke en uventet kanin ut av flosshatten som magisk sørger for en smertefri overgang fra oljealderen til en ny kunnskapsøkonomi.

Her bør vi igjen se til Sverige. Den svenske onlinespill-industrien som har vokst frem siden årtusenskiftet er et perfekt eksempel på hva Hidalgo poetisk kaller “Crystallized imagination” –en prosess hvor en fantasi har gått fra idé til solid økonomisk virkelighet. Lenin sa i sin tid at imperialisme var den høyeste form for kapitalisme, men å skape noe der det forut var intet er i så fall kapitalistisk sublimitet, utvilsomt mer imponerende enn å kapre noen øde øy i Polynesia.

King Digital Entertainment, kjent for mobilspillet Candy Crush Saga ble før jul solgt for seks milliarder dollar. Om Candy Crush Saga er det som vil løfte sivilisasjonen til neste nivå er uvisst, (jeg velger her også å forbigå i stillhet etiske og moralske spørsmål som er blitt reist omkring deler av onlinespill-industrien). Likefullt er dette seks håndfaste og høyst reelle milliarder dollar. Det er heller ikke seks generiske milliarder dollar. Men en substansiell andel vil kvalifisere somkompetent kapital, som i stor grad vil gå til å finansiere og utvikle nye vekstselskaper. Nye fantasikrystaller bygget informasjonen og kunnskapsnettverkene som King har generert.

Dette er essensen av idéøkonomien. Kreativ kapitalisme hvor verdiskapningen er helt frikoblet fra nasjonens begavelse av naturressurser. Lego versus Statoil. Selv om Norge har mye avansert teknologi innen olje og fisk, er til syvende og sist disse næringene betinget av at høyere makter plasserte olje og fisk i geografien som etterhvert ble den nasjonaløkonomiske enheten Norge.

Kan Norge frigjøre seg fra naturressursenes gudegave/forbannelse og produsere pionerselskaper i idéøkonomien?

Det norske spillselskapet Wordfeud er et teknologieventyr, i miniatyr. Det Scrabble-lignende spillet har generert overskudd før skatt på 70 millioner i årene 2012-14 for skaperen Håkon Bertheussen – en enorm bragd. Men hvorfor er ikke Wordfeud King? Er det en ren tilfeldighet? Eller er det strukturelle faktorer i de respektive økosystemene som gjør at King er blitt utviklet til en institusjon verdt milliarder, mens Wordfeud “bare” har forblitt et (høyst suksessfullt) enmannsforetak? (Vel å merke er dette på ingen måte ment som en kritikk mot Wordfeud). Min kontrafaktiske hypotese er at det er relativt marginale forskjeller i det iboende potensialet til de to, men at de større, dypere og mer globale kunnskapsnettverkene i Sverige – mer på det finansielle og kommersielle heller enn teknologiske plan – utgjorde en kritisk forskjell. Kanskje kan Wordfeud fortsatt bli Norges første “Unicorn” (oppstartselskap verdsatt over en milliard dollar), men det krever samspill mellom flere aktører i innovasjonsøkosystemet. Ellers vil Wordfeud trolig forbli en ensom snøleopard i Himalaya.

Om det blir Wordfeud, andre eller ingen er det en lakmus-test for omstillingen av norsk økonomi om man klarer å avle opp en enhjørning, (jeg vet dette noe banale begrepet er forhatt av mange, men det har kanskje noe med å gjøre at det ikke finnes noen av dem i Norge). I Sverige teller man nå syv av sorten – Skype, Spotify, Klarna, King, Mojang, Truecaller og (russisk-svenske) Avito. Riktignok må man ikke glemme at det ikke er disse selskapene, men de gamle industrilokomotivene som Ericsson, Atlas Copco, Assa Abloy, Volvo, Sandvik, Electrolux, Hennes & Mauritz, etc. som fortsatt utgjør maktens tinder i svensk økonomi. Men veksten skjer i økende grad i den nye økonomien.

Pintos advarsel
Det sies at spådommer er vanskelige saker, spesielt når de dreier seg om fremtiden. De fleste økonomiske prognoser blir gjort til skamme, og pessimistiske økonomiske spådommer har tendert til å treffe spesielt dårlig siden 1800. Fremtiden har historisk hatt mer kreativ skaperkraft enn datidens pessimistiske økonomer har hatt forestillingsevne. Det er en grunn til at selv vekstpessimister som Tyler Cowen og sekulær stagnasjons-profet Lawrence Summers begge er skeptiske til Robert Gordons dystopiske The Rise and Fall of American Growth, som sier at økonomisk vekst er mer eller mindre et ferdig kapittel, (som er en separat diskusjon fra om Norge vil opprettholde sitt relative velstandspremium).

Likevel, av de to hovedscenarioene presentert i denne artikkelen finner jeg en mean reversion det mest sannsynlige for norsk økonomi. Dette vil neppe bety verdens undergang, men slutten på norsk eksepsjonalisme med et velstandsnivå langt over gjennomsnittet i OECD og våre skandinaviske naboland. Utfordringen ligger i å forklare hvorfor og hvordan norsk økonomi skal klare å opprettholde sitt store velstandspremium. I det konstant skiftende landskapet som ikke bare norsk økonomi, men hele verdensøkonomien befinner seg i, må man samtidig holde muligheten for at en Deux ex machina kan dukke opp tilsynelatende ut av intet og redde forestillingen før siste akt.

For å avslutte og dra denne artikkelen tilbake til der den startet, viser jeg derfor til et sitat fra Anibal Pinto, Chiles president i 1878, et tidspunkt hvor landets økonomi befant seg i en depressiv tilstand:

“If a new mining discovery or some novelty of that sort does not come to improve the actual situation, the crisis that has long been felt will worsen.”

Men ett år senere snudde det seg på hodet da Pintos bønner ble hørt da Chile fikk (tok) de enorme mineralforekomstene i hende og som utløste en 30 års boom. La oss håpe noe lignende vil skje for Norge. Hvis ikke er det overhengende fare for at Pinto har rett og at krisen vi en stund har kjent, vil forverre seg.

 

Hjelp, vi omstilles!