Facebook – et samfunnsonde

NB: En litt fyldigere og uredigert versjon av undertegnedes innlegg i Klassekampen i dag.

Facebook en samfunnsfiende

Facebooks Cambridge Analytica-skandale har blottlagt kjerneproblemet med et «gratis» internett; Mark Zuckerberg ville gjøre verden mer åpen og transparent, men endte i stedet med å skape en dystopisk digital virkelighet hvor dårlig innhold driver vekk godt.

Facebook er i hardt vær etter avsløringene om at Cambridge Analytica skal ha fått uregelmessig tilgang til 87 millioner brukerprofiler. Det har skapt full furore at det politiske dataanalyseselskapet skal ha utnyttet disse dataene til å påvirke velgere i valget av Donald Trump så vel som Brexit.

Avsløringene har skrellet av 80 milliarder dollar (eller 14 prosent) av Facebooks markedsverdi, grunnlegger Mark Zuckerberg venter seg lange høringstimer foran inkvisitoriske senatorer, og kampanjene for antitrust-tiltak mot Facebook og de andre internettgigantene har fått forsterket momentum.

Hele Cambridge Analytica-rabalderet er dog et sideshow til et sideshow. Den suspenderte Cambridge Analytica-sjefen Alexander Nix kan se ut som en Bond-skurk; en Old Etonian med nerdete briller og krisp aksent, som bruker «artifisiell intelligens» og «psykometriske» tester til å manipulere velgere til å stemme på onde krefter som Brexit og Trump som del av et globalt komplott mot «the deep state» – nesten som kopiert fra manuskriptet til Bondfilmen «Die Another Day». I realiteten er Nix trollmannen fra Oz. Cambridge Analyticas algoritmer er ikke i nærheten av så kraftfulle som Nix bedyrer til sine klienter. Det er skuffende lite hokus pokus. Tvert imot, som videoopptakene fra Channel 4’s sting-operasjon mot Nix viser, er Cambridge Analyticas verktøykasse fylt av lite mer enn gamle og kjente triks som å lure politikere med honningfeller for, ironisk nok, få inkriminerende filmfoto av dem. Lite nytt under solen der.

I den grad det er noen Bond-skurk i denne saken, så er det ikke Alexander Nix, men Mark Zuckerberg. En ung og idealistisk Skywalker som ble så blendet av egen idealisme at han i en djevelsk ironi endte opp som en mørkets fyrste. Det kan være nyttig å se det i kontekst. Cambridge Analytica er ikke noe mer enn et primitivt Facebook i miniatyr. Mens de har hatt tilgang til begrenset og gammel data på 87 millioner mennesker, har Facebook til enhver tid nær ubegrenset informasjon på 2,2 milliarder mennesker i sanntid. Cambridge Analytica har solgt denne kunnskapen til noen ganske få kunder for å påvirke velgeres beslutninger i et fåtall valg. Facebook selger kunnskapen de sitter på om sine milliarder av brukere i enormt mye større skala, for å influere deres valg i milliarder av daglige transaksjoner – alt fra valg av shampoo og sommerferie til venner og verdensbilde. Og Facebook gjør det med langt større suksess enn Cambridge Analytica, som går med stor hatt men har få kveg. «Avsløringene» om Cambridge Analytica har egentlig ikke avslørt noe nytt, men kun belyst Facebooks modus operandi for en inntil nylig ganske naiv og godtroende tekno-optimistisk offentlighet.

Det som derimot er nyhetssaken, er at offentligheten og markedet nå kan ha nådd et tipping point, hvor brukerne ikke lenger aksepterer å bli brukt som råvarer på Facebooks markedsføringsmeny, samt at investorer mister troen på at reklameklikk kan løfte bedrifters inntjening til evigheten og forbi.

Krisen Facebook nå står i er den naturlige følgen av internetts utvikling. Facebook har hatt en 14 år lang himmelferd, men har nå fløyet for nære solen. Det var kun et spørsmål om tid. Internett var ment å være et sekulært Utopia. Men slik Eva lot seg friste av slangens eple i Edens hage, lot utviklerne av det tidlige internett seg friste av ideen om at all informasjon skulle flyte gratis. Baksiden av den medaljen var den reklamefinansierte forretningsmodellen som ble internetts arvesynd.

Tross alt snakket om en ny digital fremtid og så videre, kommer 99 prosent av inntektene til Facebook og Google fra salg av reklame. Friksjonen mellom denne forretningsmodellen og Zuckerbergs opprinnelige misjon om å «make the world more open and connected», (i fjor endret til «bring the world closer together»), blir stadig sterkere. Allerede før Cambridge Analytica-avsløringene fra Facebooks brukeraktivitet (user engagement) begynt å falle, med 50 millioner timer per dag, tilsvarende en nedgang på fem prosent i fjerde kvartal 2017 – (uten at det la noen demper på omsetningsveksten). Brukeraktiviteten estimeres å ha falt ytterligere i kjølvannet av avsløringene denne måneden. Dette kan man enkelt kjenne seg igjen i. Denne skribentens personlige brukeropplevelse er at nyhetsfeeden på Facebook i økende grad blir fylt av spam. Mindre og mindre av venners feriebilder eller lenker til interessante artikler, mer og mer hjernedøde «tagg en venn som…»-poster, fake news og «inspirasjonelle» clickbait-videoer. Det er også mitt (udokumenterte) inntrykk at også kvaliteten på Googles søkemotor har tatt et steg mot det verre, med flere topptreff for søkeoptimalisert spam enn relevant kvalitetsinnhold. I en forbausende åpenhjertig tale sist november sa Facebooks første president og fremste apostel, Sean Parker at selve grunnideen bak Facebook-plattformen er å utnytte svakheter i menneskets psykologi, noe Putin og Trump har lyktes med til gangs. Parker er Facebooks Peter til Zuckerbergs Jesus, er dog ikke den eneste innsideren som har fått kalde føtter av monsteret de har skapt. Nylig sluttet også Whatsapp-medgrunnlegger Brian Acton – som har Facebooks oppkjøp av meldings-appen å takke for sin formue på fem milliarder dollar, og som var tilknyttet selskapet helt frem til slutten av fjoråret – seg til den trendende emneknaggen #deletefacebook, hvilket også trigget Elon Musk til å slette Teslas og SpaceXs Facebook-profiler.

Ingen ringere enn mannen regnet som internetts grunnlegger, Tim Berners Lee, har vært nådeløst i sin dom: «The system is failing. The way ad revenue works with clickbait is not fulfilling the goal of helping humanity promote truth and democracy». NewsCorp- sjef Robert Thomson, som vil at Facebook og Google skal dele mer annonseinntekter med innholdsleverandører, har i farverike termer kalt plattformene for dysfunksjonelle og tidvis dystopiske «bot-infested badlands». En tilsvarende feide med Google for et tiår siden var avgjørende for at Rupert Murdoch heller valgte å satse på å legge sine kvalitetsaviser, som The Times of London/Sunday Times bak betalingsmurer og redusere gratisinnholdet i nisjeaviser som The Wall Street Journal til et minimum – et kontroversielt trekk på den tiden, som stadig flere aviser har fulgt etter.

Det store spørsmålet nå er om Facebook kan, og bør, fortsette med den rent reklamefinansierte virksomhetsmodellen. Den tidlige Facebook-investoren Roger McNamee er en av dem som har anmodet Zuckerberg om å gå over til en modell basert på brukerbetaling. På samme vis som at nettaviser med brukerbetaling jevnt over er bedre enn gratisaviser, er det sterke argumenter for at Facebook ville vært et bedre og mer sosialt nettverk hvis brukerne måtte betale for å være med. Alternativet er at dagens våpenkappløp fortsetter, hvor brukerne tilsynelatende får et gratis produkt, men betaler med å la sine privatliv, både på og utenfor nett, invaderes med stadig mer inngripende overvåkning og adferdsmanipulasjon. Selv om mange av oss innbiller oss at vi ikke lar oss påvirke av Facebook- og Google-annonser, blir vi etter alt å dømme manipulert på måter vi ikke engang merker.

Hvor mye skulle Facebook-abonnement kostet? I fjor omsatte selskapet for over 40 milliarder dollar og hadde i gjennomsnitt i løpet av året omkring to milliarder brukere. Det tilsvarer 20 dollar i inntekt per bruker, ikke et veldig høyt tall. La oss for enkelhet si at Facebook avskaffet all reklame – et helt utenkelig scenario – og dyttet inntektsbortfallet over på brukerne. Hvor mange brukere er villige til å betale for en Facebook-profil? Hvor mange faller fra? 50 prosent, 75 prosent? For å opprettholde samme inntektsgrunnlag må Facebook da kreve brukerne for 40 – 80 dollar i året, tilsvarende 3 – 7 dollar i måneden. Sammenlignet med andre ting man betaler for på nett, om det er Spotify Premium ($7), Microsoft Office ($8,25), Google bedriftsmail ($10-25), Dropbox ($10), Netflix ($8-12) eller nettaviser, fremstår ikke det som urimelig høyt.

Internett har ikke blitt en flopp. Men det har feilet å løfte menneskeheten til neste nivå. I prinsippet åpner internett dørene til all verdens kunnskap, men i praksis bruker vi det mer til å se på kattevideoer. En omskrivning av Greshams lov for internett dikterer at dårlig innhold driver ut godt innhold. Det er hovedsakelig den dominerende reklamefinansierte forretningsmodellens skyld. For ti år siden var det bred enighet om at Facebook var et gode for samfunnet, men det var tvil om plattformen ville bli en lønnsom bedrift. I dag er fasit at Facebook ble en hyperlønnsom bedrift, men samtidig et samfunnsonde.

 

Advertisements
Facebook – et samfunnsonde

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s