Hundremilliardersmannen

Sigve Brekke har kostet Telenor 100 milliarder kroner. Hvis selskapet skal berge sitt omdømme, må Brekke gå. Hele den statlige eierskapsmodellen står på spill.

Tirsdag kveld kom en klisjeladet pressemelding om at Telenors styre har kommet frem til at Sigve Brekke er rett mann til å implementere selskapets nye strategi «going forward». Det er han ikke. Brekke har dermed vunnet maktkampen mot styreleder Gunn Wærsted, men det markerer ikke slutten på krisen for Telenor. Forfatteren Ayn Rand er kjent for sine ekstreme, tidvis for ekstreme, som hennes utsagn om at «compromise is a moral crime.» Men det er ingen ting som bedre beskriver Telenor-styrets St. Lucia-kompromiss.

Siden Sigve Brekke tiltrådte som konsernsjef i Telenor den 17. august 2015 har verdien på selskapets aksjer falt 21,2 prosent, (kurs per fredag 9. desember). Telenors markedsverdi har falt fra 251 milliarder kroner til 198 milliarder. I samme periode har OBX-indeksen, bestående av de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs, steget 12,3 prosent. Men korrigerer man for Telenor-aksjen, som hadde en vekting på 15,6 prosent i OBX-indeksen da Brekke ble konsernsjef, ville indeksen vært opp over 18 prosent. Det betyr at Telenor-aksjen har underprestert med 40 prosent relativt til markedet under Brekkes ledelse. Istedenfor å stige til 300 milliarder, har markedsverdien sunket til under 200 milliarder. Sigve Brekke er mannen som har kostet Telenor 100 milliarder kroner.

Jeg skrev i november i fjor, både i Minerva og andre steder, at Sigve Brekke måtte gå av som konsernsjef i Telenor, i kjølvannet av Kapitals avsløringer av hans omfattende, mangeårige og systematiske CV-fusk. Kapitals avsløringer var avskjedigelsesgrunn mer enn nok. Det amerikanske teknologiselskapet Yahoo hadde dessuten satt presedens, ved å avskjedige sin toppsjef for CV-fusk som muligens var mildere enn Brekkes. Men takket være svak oppfølgning av saken i media, (med hederlig unntak for Kapital og DNs Eva Grinde), et passivt Nærings- og Handelsdepartement, og et svakt Telenor-styre, har en manipulerende Brekke fått bli sittende, mot alle odds. I året som har gått har skadene han har påført Telenor blitt langt verre, slik det var enkelt å forutse. At en ny krise har blusset opp igjen i Telenor i år, er en direkte konsekvens av at problemene ikke ble tatt ved roten i fjor. Roten heter Sigve Brekke. Lucia-kompromisset skyver bare problemene under teppet. Telenor kan ikke rehabiliteres før Brekke er vekk.

Brekkes makt

De siste ukenes maktkamp mellom Brekke og Telenors styreleder Gunn Wærsted, har vært oppsiktsvekkende, ikke minst fordi virkelighetsbeskrivelsene til de to sidene ikke henger på greip, og fordi det nå har gått så langt at minst én av dem må gå. Omdømmetapet for Telenor vil ikke stoppe og løpe før det skjer. Wærsted hevder å ha hatt styrets ryggdekning for å gi Brekke sparken, trolig på bakgrunn av grumsete forhold fra Brekkes Asia-fortid som har kommet opp til overflaten i interne granskningsrapporter. Men hvis Wærsteds versjon stemmer, må noe åpenbart ha skjedd i mellomtiden. For da styret tok opp saken, ble styrelederen stemt ned 10 mot 1. Mye tyder på at Brekke har ant fare og snudd seg raskt rundt med å lage en “drittpakke” på sin egen styreleder. Det rapporteres at Brekke skal ha engasjert opptil flere PR-byråer for selskapets regning. Samtidig kritiseres styret, og Wærsted spesielt, i en årlig styreevalueringsrapport gjennomført av konsulentselskapet Russel Reynolds. Blant annet kritiseres Wærsted for å blande seg for mye inn i “operasjonelle” forhold. Dette er en oppdiktet anklage som faller på sin egen banalitet, som om det var noen sorthvit skillelinje mellom operasjonelle og strategiske spørsmål. Under denne definisjonen kan både korrupsjon og CV-fusk kategoriseres som “operasjonelle forhold”, som om det var unntatt styrets ansvar. Det blir simpelthen for dumt. Det er dog et tenkelig scenario at Brekkes makt over styret og kontroll over granskings- og evalueringsrapporter er så sterk at det blir Wærsted, ikke Brekke, som må gå – noe som ser mer sannsynlig ut etter denne ukens styremøte. Selv om pressemeldingen sier at både Brekke og Wærsted vil fortsette, er det vanskelig å se hvordan Wærsted kan bli sittende lenge etter å ha tapt en så bitter og offentlig maktkamp. Blir det hun som går istedenfor Brekke, vil det isåfall være en tragedie, med dystre følger for Telenor på lang sikt.

Svakt styre

Dette bringer søkelyset på et hittil oversett tema: Telenors svake styre. Av de 11 styremedlemmene, (hvorav tre ansatterepresentanter), har åtte sittet i under tre år. Kun én, (og det er en ansatterepresentant), har sittet lenger enn fem år. Fire, inkludert styreleder Wærsted, er rykende ferske med en fartstid på under ett år. Styremedlemmene har alle flotte direktørtitler og akademiske grader på sine CV’er. Men de eier nesten ingen aksjer. Tilsammen kun 32 601 aksjer, til en verdi av 4,3 millioner kroner. Wærsted står for nesten 40 prosent av styrets samlede aksjebeholdning. Ellers er det nesten null “skin in the game” fra styrets side. Fem av styremedlemmene eier ingen aksjer – Siri Beate Hatlen, Jon Erik Reinhardsen, Ashok Vashwani, Sally Davis og Dag J. Opedal. Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig. Samtidig åpner dette enklere for at den reelle makten i selskapet ligger mer hos konsernsjef, enn hos styret. Wærsteds forklaring om at hun hadde ryggdekning men likevel ble nedstemt, kan være et tegn på et styre uten ryggrad. Et styrebord fullt av direktører som vil sitte der for å pynte sin egen CV og motta klekkelige honorarer for det, ikke fordi de har noe å bidra med, og som vingler når viktige beslutninger må fattes. Da velges fort minste motstands vei. Og minste motstands vei i dette tilfelle er å støtte Brekke, selv om kostnaden for å velge den veien er høy.

Mælands paradoks

I tillegg til at Telenor har et svakt styre, har Telenor svake eiere. E24-redaktør Per Valebrokk treffer spikeren på hodet når han sier at “Eierskapet av Telenor er så profesjonelt at det er blitt rent amatørskap.” Selv om Næringsminister Monica Mæland har hatt gode prinsipielle grunner til å forholde seg passiv i håndteringen av Brekke-krisen, har hun i sin passivitet ofret alt av sunn fornuft på corporate governance-religionens alter. Resultatet er paradoksalt nok ikke bare milliardtap for både staten og de øvrige aksjonærene, men også en brukket corporate governance-modell. Telenor-krisen har nå passert punktet hvor staten kan lene seg tilbake som en passiv eier. For å parafrasere Trotskij: Mæland er kanskje ikke interessert i Telenorkrisen, men Telenorkrisen er interessert i henne. Det eneste rette Mæland kan gjøre i denne krisesituasjonen er å gi Wærsted ryggdekningen hun behøver for å fjerne Brekke, selv om det er blitt mer komplisert etter utfallet av tirsdagens styremøte. Reform av den statlige eierskapsmodellen får komme senere. Det har Telenorkrisen avslørt et skrikende behov for. 100 milliarder kroner er en høy nok pris å betale. La det stoppe der.

Advertisements
Hundremilliardersmannen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s