Hjelp, vi omstilles!

Hvor omstillingsdyktig er egentlig norsk økonomi? Sannsynligvis vil vi oppleve en regresjon mot gjennomsnittet i OECD.

 

Først publisert på Minerva 22. februar 2016

Norsk økonomi er i omstilling. Med oljeprisens kollaps fra over 12o til under 30 dollar har nasjonens økonomiske forutsetninger endret seg radikalt på kort tid. Det har lenge vært diskusjoner i Norge om “hva vi skal leve av etter oljen” og behovet for å “skape fremtidens arbeidsplasser”. Men vi hadde ikke helt tenkt oss at denne fremtiden skulle komme så plutselig og brått. Norsk økonomi er rett og slett blitt tatt med buksene nede.

Omstilling er blitt det nye nøkkelordet. De ulike politiske partiene lager planer for omstilling. Statsministeren, finansministeren, SSB-sjefen og Innovasjon Norge-lederen snakker alle om omstilling. Jonas Gahr Støre synes ikke regjeringen omstiller nok eller godt nok.

Men hvor enkelt er det egentlig å omstille en økonomi? Er det mange som har gjort det før? Og hvordan har det typisk gått?

Jeg hevder ikke å ha noen fasitsvar, men personlig er jeg mildt skeptisk til Norges omstillingsevne, da det finnes sterke argumenter for at den velstandsbølgen norsk økonomi har surfet på har vært av temporær natur. Professor Jørn Rattsøs meget konsise gjennomgang av Produktivitetskommisjonens funn gir god grunn til bekymring på flere fronter. Jeg frykter at blant alle nøkkelordene som florerer i avisene om dagen: “grønt skifte”, “delingsøkonomi”, “den fjerde industrielle revolusjon” og så videre, er det et sentralt som glimrer med sitt fravær, men som vi risikerer å bli overstadig godt kjent med fremover. Nemlig mean reversion. (PS: jeg spurte en venn om beste oversettelse til norsk, men da jeg fikk svaret Ornstein Uhlenbeck-dynamikk, valgte jeg heller å holde meg til den engelske varianten av regresjon mot gjennomsnittet).

Jeg skal ikke her begi meg ut på noen fullstendig makroanalyse av norsk økonomi, men istedet avgrense meg til å trekke noen historiske paralleller og sammenligninger til naboland.

Salpeterrepublikken
Et skrekkens eksempel er Chiles “Salpeterrepublikk” fra 1873 til 1914. Ikke helt ulikt Norges oljefond vokste den chilenske statskassen med 900 prosent mellom 1879 til 1902. Årsaken til dette var enorme mineralforekomster i landområder som Chile annekterte fra Peru og Boliviaunder Salpeterkrigen/Stillehavskrigen fra 1879-84; Tacna, Arica og Tarapacá-provinsene fra Peru og Antofagasta fra Bolivia. Etter krigen fikk Chile dermed et nesten-monopol på verdens nitratproduksjon, brukt til gjødsel og sprengstoff.  mellom 1890-1920 stod nitrateksport for mellom 57 og 79 prosent av Chiles årlige eksport, og 50-60 prosent av statens skatteinntekter. I tillegg oppstod det et febrilsk gullrush i Chiles sydlige Tierra del Fuego-region i 1884, som tiltrakk seg en flom av europeiske immigranter. Chiles økonomi opplevede en bokstavelig talt gyllen og eksplosiv boom.

Omstillingen kom hardt og brutalt – før noen chilenske politikere i det hele tatt hadde rukket å stave “paradigmeskifte”. I årene 1913-14 ble chilensk økonomi truffet hardt av ikke bare én men tre eksogene sjokk. Først, i 1913 ble Haber-Bosch-prosessen brukt for første gang til å produsere syntetiske nitrater i industriell skala i Tyskland, en forbedret substitutt til chilesalpeter. Så brøt første verdenskrig ut, og Chile ble som mange andre land rammet av kollaps i verdenshandelen, og det ble ikke bedre av at den tyske keiserlige flåte blokkerte chilensk eksport frem til desember 1914.  For det tredje førte åpningen av Panama-kanalen i 1914 til en omdirigering av maritime handelsruter, som førte til kraftig nedgang i trafikk til og fra chilenske havner. Denne trippelkrisen fikk katastrofale følger. Den chilenske statens inntekter ble halvert og økonomien krympet med omkring en femtedel.

Nitrateksporten genererte enorme overskudd over flere tiår for Chile, men dette førte ikke til noen strukturell forandring i retning industrialisering og modernisering av økonomien. Tvert imot, i klassisk hollandsk syke-stil forble chilensk økonomi underutviklet. Gapet til USA og Vest-Europa ble bare videre og videre, fra halvparten av amerikansk velstandsnivå i 1913 til 27 prosent i 1975. I 1900 var Chile rikere enn Norge, men 50 år senere hadde det snudd. Chile ble en kronisk vekstsinke helt til det Milton Friedman kalte Chiles økonomiske mirakel i 1980-årene.

Kunstig velstand
Hvor relevant er Chiles eksempel for Norge i dag? Vel, det er både likheter og ulikheter. Begge var ressursøkonomier som opplevde flere tiårs boom takket være mineraloppdagelser og fordelaktig bytteforhold, men som i prosessen ble rammet av hollandsk syke, før de begge to støtte på abrupte sjokk. Men det er også vesentlige forskjeller. Ja visst er norsk økonomi oljeavhengig, men er ikke like mye en “one trick pony” som Chile var. I motsetning til hva Chile var, er dessuten Norge et av verdens rikeste land og er på den internasjonale teknologifronten.

Det er derfor liten grunn til å være redd for at det vil gå Norge like galt som Chile, (selv om Norge meget mulig kan få sine versjoner av Flint, Michigan på lokalt plan). Det er derimot stor sannsynlighet for at petro-statene i Gulf-regionen vil gå på en smell minst like hard som Chile. Oljevelstanden til Saudi Arabia og de andre gulflandene er like forgjengelig som den har vært prangende. En rask konvergens tilbake mot deres historiske naturtilstand som fattige land er i vente for disse landene. Faktisk kan det gå raskere enn man tenkelig kunne forestilt seg bare for få år siden. Saudi Arabia har blitt tvunget til å gå til de internasjonale kapitalmarkedene og IMF har advart om at kongedømmet kan løpe tomt for penger allerede innen fem år.

Gitt at norsk økonomi klarer seg bedre enn sine petro-søsken i øst, gjenstår bredt definert to mulige hovedscenarioer:

  1. Det optimistiske scenarioet hvor norsk økonomi klarer å opprettholde sitt velstandspremium relativt til andre OECD-land og resten av Skandinavia.
  2. Det pessimistiske mean reversion-scenarioet hvor norsk økonomi konvergerer tilbake ned mot gjennomsnittlig OECD-velstandsnivå.

Hva er mest sannsynlig?

Et interessant bilde males av grafen under, hvor BNP per innbygger måles langs den ene aksen og humankapital langs den andre. Vi ser her at Norge ligger helt i front både på BNP- og humankapital-aksen. Likevel ser man klart å tydelig at Norge, sammen med Saudi Arabia og De forente arabiske emirater, er de største utstikkerne fra trenden. Eller sagt med andre ord, Norge er mye rikere enn det landets humankapital egentlig gir grunnlag for. Landene over trendlinjen overpresterer i BNP relativt til hvor mye humankapital de har, mens landene under linjen får mindre betalt i BNP enn humankapitalen deres skulle tilsi. Ergo argumenterer denne grafen høylytt for mean reversion og relativ nedgang i norsk velstand.

reitan human-capital-vs-GDP-chart

 

 

 

 

 

 

 

 

Et spørsmål om kompleksitet
Én graf er dog ikke noe å basere en konklusjon på. Men det er ikke den eneste grafen som taler formean reversion. Om man ser på forholdet mellom økonomisk kompleksitet og velstandsnivå, blinker varsellampene for norsk økonomi også her.

reitan kompleksitet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som jeg selv har påpekt på Minervas sider tidligere har Norge bare den 33. mest komplekse økonomien i verden, i bunnsjiktet blant avanserte økonomier. Sverige er derimot på 5. plass påThe Atlas of Economic Complexity-rangeringen. Rattsø åpnet til og med sin presentasjon med denne sammenstillingen. Og det med god grunn. Som grafen over indikerer er det en sterk korrelasjon mellom økonomisk kompleksitet og økonomisk vekst over det lange løp. Grafikken under illustrerer tydelig at svensk økonomi har en helt annen bredde og dybde enn Norges olje- og fiskedominerte ressursøkonomi.

reitan kompleksitet norge vs sverige

 

 

 

 

 

 

 

Som også Produktivitetskommisjonen understreker i sin første rapport, er riktignok mange av innsatsfaktorene som inngår i utvinningen av norsk olje og gass mer høykomplekse, selv om sluttproduktene er lavkomplekse – “Mye av det som leveres til petroleumsindustrien i form av avansert utstyr, vil derimot være komplekse produkter og bidra til å trekke den samlede indeksen noe opp”. Men det endrer ikke totalbildet at vårt naboland har en mer kompleks og mangfoldig økonomi.

Takket være høye oljepriser har altså verdiskapningen i norsk økonomi vært høyere enn det kompleksiteten i nasjonens underliggende økonomiske struktur normalt skulle tilsi. Følgelig taler også dette punktet for mean reversion for norsk økonomi, om vi ikke på nært mirakuløst vis klarer å øke kompleksiteten i vår økonomiske struktur på kort tid – essensen i overgangen “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi” som Produktivitetskommisjonen håper på (men ikke har noen illusjoner om).

Norsk økonomis relativt lave kompleksitet har uhyggelige implikasjoner for den ønskede transisjonen fra “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi”. Forfatterne av kompleksitets-atlaset kaller kartene over boksene som representerer økonomiens industrikomposisjon for the product space. Boksene uttrykker den innebygde kunnskapen i et land og mulighetene dette impliserer. Norge kan for eksempel produsere olje, men ikke biler. Et land kan ikke bare hoppe fra en type bokser til en annen helt vilkårlig. Norge har ikke kunnskapen til å begynne bilproduksjon i morgen om vi så ville. Empirien viser at det er nært umulig for et land å hoppe fra en boks til bokser som ligger langt unna. Vekst kommer primært gjennom å gå fra en boks til andre nærliggende bokser – slik Norge har ekspandert fra oljeproduksjon til oljeservice. Lite komplekse økonomier har relativt få nærliggende bokser å hoppe til, og lange distanser å hoppe. Dette er illevarslende for Norge.

Kan vi flytte puslespillet?
I sin tankevekkende bok Why Information Grows trekker atlas-medforfatter César Hidalgo analogien til et puslespill: “Moving a complex industry is like trying to move a jigsaw puzzle from one table to another. The more pieces in the puzzle, the harder it will be to move it, as the puzzle falls apart when we fail to move all the pieces at the same time.” Et slikt puslespill i menneskelig skala var Henry Fords forsøk på å bygge en kopi av den amerikanske bilindustrien dypt inne i den brasilianske jungelen på 1920-tallet. Det ble en total fadese. I dag vil man kanskje le av Fords hybris, likevel dukker det stadig opp forslag om å bygge nye Silicon Valley på de mest utenkelige steder.

Det som skiller fattige lavkomplekse økonomier fra rike høykomplekse økonomier er hovedsakelig at de sistnevnte har større, dypere og tettere forbundne nettverk av kunnskap og knowhow som muliggjør fremstilling av mer komplekse og avanserte produkter enn i land hvor informasjonsnettverkene er små og sporadisk forbundet.

Selv om den relativt lave økonomiske kompleksiteten til Norge er foruroligende, holder jeg døren åpen for at norske kunnskapsnettverk er mer mangfoldige og kraftfulle enn dataene indikerer. Jeg tenker da spesielt på den mer høykomplekse teknologien som går med til å produsere Norges lavkomplekse petroleums- og fiskeeksport. I hvilken grad kan disse kunnskapene anvendes i andre nære, fjerne eller til og med helt nye “bokser”? Kan for eksempel norsk oljeletingsteknologi anvendes i det gryende markedet for gruvedrift i verdensrommet? Slikt er vanskelig å si fra utsiden, men det er et tankesett mange bedrifter bør ta med seg på innsiden.

Fantasikrystaller
For at det optimistiske scenarioet skal inntreffe og norsk økonomi opprettholde sitt velstandspremium til OECD må ett av to inntreffe:

  1. Oljeprisen får en kraftig rekyl
  2. Det dukker opp en Deus ex machina

Med tanke på hvor dårlig det går med dem som begir seg ut på oljeprisprognostisering, skal jeg holde meg unna det. Selv om det pumpes mer olje enn noen gang og mer enn verdensøkonomien klarer å forbruke, har det skjedd langt større underverker i historien enn om oljeprisen skulle sprette opp over 100 dollar igjen, med tanke på alle landene som pønsker på å bombe hverandre i nye og interessante kombinasjoner i Midtøsten om dagen – noe som ville løst mange av Norges problemer. Men oljeprisen kan like gjerne gå ned til 10 dollar, for eksempel hvis Bernie Sanders blir amerikansk president og endelig leverer oss til Kants ideal om evigvarende fred.

Jeg skal heller fokusere på om norsk økonomi kan trekke en uventet kanin ut av flosshatten som magisk sørger for en smertefri overgang fra oljealderen til en ny kunnskapsøkonomi.

Her bør vi igjen se til Sverige. Den svenske onlinespill-industrien som har vokst frem siden årtusenskiftet er et perfekt eksempel på hva Hidalgo poetisk kaller “Crystallized imagination” –en prosess hvor en fantasi har gått fra idé til solid økonomisk virkelighet. Lenin sa i sin tid at imperialisme var den høyeste form for kapitalisme, men å skape noe der det forut var intet er i så fall kapitalistisk sublimitet, utvilsomt mer imponerende enn å kapre noen øde øy i Polynesia.

King Digital Entertainment, kjent for mobilspillet Candy Crush Saga ble før jul solgt for seks milliarder dollar. Om Candy Crush Saga er det som vil løfte sivilisasjonen til neste nivå er uvisst, (jeg velger her også å forbigå i stillhet etiske og moralske spørsmål som er blitt reist omkring deler av onlinespill-industrien). Likefullt er dette seks håndfaste og høyst reelle milliarder dollar. Det er heller ikke seks generiske milliarder dollar. Men en substansiell andel vil kvalifisere somkompetent kapital, som i stor grad vil gå til å finansiere og utvikle nye vekstselskaper. Nye fantasikrystaller bygget informasjonen og kunnskapsnettverkene som King har generert.

Dette er essensen av idéøkonomien. Kreativ kapitalisme hvor verdiskapningen er helt frikoblet fra nasjonens begavelse av naturressurser. Lego versus Statoil. Selv om Norge har mye avansert teknologi innen olje og fisk, er til syvende og sist disse næringene betinget av at høyere makter plasserte olje og fisk i geografien som etterhvert ble den nasjonaløkonomiske enheten Norge.

Kan Norge frigjøre seg fra naturressursenes gudegave/forbannelse og produsere pionerselskaper i idéøkonomien?

Det norske spillselskapet Wordfeud er et teknologieventyr, i miniatyr. Det Scrabble-lignende spillet har generert overskudd før skatt på 70 millioner i årene 2012-14 for skaperen Håkon Bertheussen – en enorm bragd. Men hvorfor er ikke Wordfeud King? Er det en ren tilfeldighet? Eller er det strukturelle faktorer i de respektive økosystemene som gjør at King er blitt utviklet til en institusjon verdt milliarder, mens Wordfeud “bare” har forblitt et (høyst suksessfullt) enmannsforetak? (Vel å merke er dette på ingen måte ment som en kritikk mot Wordfeud). Min kontrafaktiske hypotese er at det er relativt marginale forskjeller i det iboende potensialet til de to, men at de større, dypere og mer globale kunnskapsnettverkene i Sverige – mer på det finansielle og kommersielle heller enn teknologiske plan – utgjorde en kritisk forskjell. Kanskje kan Wordfeud fortsatt bli Norges første “Unicorn” (oppstartselskap verdsatt over en milliard dollar), men det krever samspill mellom flere aktører i innovasjonsøkosystemet. Ellers vil Wordfeud trolig forbli en ensom snøleopard i Himalaya.

Om det blir Wordfeud, andre eller ingen er det en lakmus-test for omstillingen av norsk økonomi om man klarer å avle opp en enhjørning, (jeg vet dette noe banale begrepet er forhatt av mange, men det har kanskje noe med å gjøre at det ikke finnes noen av dem i Norge). I Sverige teller man nå syv av sorten – Skype, Spotify, Klarna, King, Mojang, Truecaller og (russisk-svenske) Avito. Riktignok må man ikke glemme at det ikke er disse selskapene, men de gamle industrilokomotivene som Ericsson, Atlas Copco, Assa Abloy, Volvo, Sandvik, Electrolux, Hennes & Mauritz, etc. som fortsatt utgjør maktens tinder i svensk økonomi. Men veksten skjer i økende grad i den nye økonomien.

Pintos advarsel
Det sies at spådommer er vanskelige saker, spesielt når de dreier seg om fremtiden. De fleste økonomiske prognoser blir gjort til skamme, og pessimistiske økonomiske spådommer har tendert til å treffe spesielt dårlig siden 1800. Fremtiden har historisk hatt mer kreativ skaperkraft enn datidens pessimistiske økonomer har hatt forestillingsevne. Det er en grunn til at selv vekstpessimister som Tyler Cowen og sekulær stagnasjons-profet Lawrence Summers begge er skeptiske til Robert Gordons dystopiske The Rise and Fall of American Growth, som sier at økonomisk vekst er mer eller mindre et ferdig kapittel, (som er en separat diskusjon fra om Norge vil opprettholde sitt relative velstandspremium).

Likevel, av de to hovedscenarioene presentert i denne artikkelen finner jeg en mean reversion det mest sannsynlige for norsk økonomi. Dette vil neppe bety verdens undergang, men slutten på norsk eksepsjonalisme med et velstandsnivå langt over gjennomsnittet i OECD og våre skandinaviske naboland. Utfordringen ligger i å forklare hvorfor og hvordan norsk økonomi skal klare å opprettholde sitt store velstandspremium. I det konstant skiftende landskapet som ikke bare norsk økonomi, men hele verdensøkonomien befinner seg i, må man samtidig holde muligheten for at en Deux ex machina kan dukke opp tilsynelatende ut av intet og redde forestillingen før siste akt.

For å avslutte og dra denne artikkelen tilbake til der den startet, viser jeg derfor til et sitat fra Anibal Pinto, Chiles president i 1878, et tidspunkt hvor landets økonomi befant seg i en depressiv tilstand:

“If a new mining discovery or some novelty of that sort does not come to improve the actual situation, the crisis that has long been felt will worsen.”

Men ett år senere snudde det seg på hodet da Pintos bønner ble hørt da Chile fikk (tok) de enorme mineralforekomstene i hende og som utløste en 30 års boom. La oss håpe noe lignende vil skje for Norge. Hvis ikke er det overhengende fare for at Pinto har rett og at krisen vi en stund har kjent, vil forverre seg.

 

Advertisements
Hjelp, vi omstilles!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s