Økonomisk vekst under Renessansen – 1300-1600

Den økonomiske veksten i Renessansens Europa var dempet i moderne målestokk, men bygget et avgjørende fundament for kontinentets økonomiske «takeoff» fra 1800.

NB: Dette er en noe lengre versjon av en artikkel jeg skrev i fjor for tidsskriftet Levende Historie, som siden dessverre har “rung down the curtain and joined the choir invisible”. 

 

Renessansen var perioden hvor Europa omsider tok et besluttsomt steg ut av den mørke middelalderen: en kulturell og kunstnerisk gjenoppvåkning som løftet kontinentet til en høyere form for sivilisasjon. Det har ikke vært urimelig å anta at fremskrittene i kunsten og kulturen også sammenfalt med tilsvarende progresjon på det økonomiske plan. Og at Renessansen var en epoke med vigorøs økonomisk vekst var lenge gjengs oppfatning, i både akademiske kretser og i de opplyste deler av befolkningen. Men, var det så det eigentlich gewesen?

Progresjon eller stagnasjon

Middelalders-historikeren R. S. Lopez fikk mange av sine felles professorer til å sette formiddagsteen i halsen da han under et seminar for Den amerikanske historieforening i 1954, postulerte at Renessansen var en periode preget av økonomisk stagnasjon. Det var som å banne i kirken. I Lopez’ egne ord (i en tid hvor akademikere fortsatt hadde selvironi) var det kun såvidt han unnslapp lynsjing. Med dette sparket Lopez i gang en livlig debatt som gikk over flere årtier, og som egentlig aldri er blitt lagt helt død.

Dette har å gjøre med at når man dykker ned i økonomisk historie pre-1800, finner man seg i svært grumsete farvann, med ytterst begrenset sikt. Som en kollega av Lopez sa, satt på spissen men likefullt: «Før det 19. århundre finnes det ingen økonomisk historie, kun økonomisk forhistorie». Lopez påstand var derfor basert på et høyst ufullstendig og noe eklektisk utvalg av tallmateriale; i tillegg til statistikk for handel og befolkningsvekst, viser han til nedgang i konstruksjon av nye bymurer i Italia og fall i produksjon og eksport av ulltøy fra Firenze. Lopez gikk til og med så langt som å hevde at Renessansens kulturelle og artistiske boom kom på bekostning av økonomisk vekst, da kapital ble allokert til kunstneriske heller enn produktive formål. En av Lopez’ skarpeste kritikere, Carlo Cipolla, kontret blant annet med at silkeproduksjonen økte kraftig i det 15. århundre og at bygningsmassen var av en helt annen kvalitet. Men felles for både stagnasjonistene og reaksjonistene var at de begge bygget sine hypoteser på et høyst mangelfullt datagrunnlag.

I de par siste tiårene har det imidlertid skjedd store fremsteg i å kvantifisere den økonomiske utviklingen under Renessansen. En grunnsten for dette arbeidet ble lagt av professor Angus Maddison, som la ned et møysommelig arbeide for å kartlegge utviklingen i verdensøkonomien fra Kristi fødsel til moderne tid. Siden Maddisons død i 2010 har et trettitall økonomer gått sammen for å forme Maddison-prosjektet, hvor Maddisons opprinnelige datasett kontinuerlig oppdateres i takt med nye studier som tilfører kunnskap om historisk økonomisk utvikling. Mye av tallmaterialet belager seg fortsatt på formodninger, antagelser og kvalifisert gjetning, men takket være den kollektive visdommen til et stort antall forskere faller stadig flere av brikkene i det store puslespillet på plass – selv et halvt millenium etter.

 

Fundamentet legges

Hvis man gjør en grov oppdeling er ikke sitatet om at det ikke fantes noen økonomisk historie før det 19. århundre helt ukorrekt. Fra år null til år 1800 kryper kurvene for verdens befolkning og verdiskapning per innbygger kun svakt oppover. Fra år 1800 derimot, skyter begge kurvene eksponentialt til værs. I de første 1800 årene økte verdens befolkning med en faktor på tre, fra 300 millioner til 1 milliard, mens verdiskapningen per innbygger kun mer eller mindre doblet seg. Siden 1800 har imidlertid verdens befolkning syvdoblet seg, samtidig som verdiskapning per innbygger har økt med mer enn 10 ganger globalt og mer enn 30 ganger i Vest-Europa.

Ut ifra dette kan vi dedusere at den økonomiske progresjonen under Renessansen mellom år 1300-1600 i det store og hele må ha vært relativt triviell. Men det er ikke det samme som å si at den ikke var av betydning. Spørsmålet vi må stille er heller om Renessansen spilte en avgjørende rolle for at Vest-Europa fikk sitt økonomiske takeoff fra 1800. Og her finnes det sterke argumenter for at et kritisk fundament ble lagt allerede under Renessansen, selv om de økonomiske fruktene kun ble høstet flere hundre år senere. Det er naturligvis påfallende at både Renessansen og Den industrielle revolusjon skjedde i Vest-Europa, mens ingen av de to inntraff i hverken Kina, Afrika eller den arabiske verden.

Den nyeste forskningen inneholder flere interessante funn. Renessansens Europa var langt rikere enn tidligere antatt. Gjennomsnittlig verdiskapning per innbygger var trolig over 1.200 dollar i år 1500 – mer enn 50 prosent høyere enn Maddisons første estimat[1]. I tillegg tyder mye på at det var en mer gradvis overgang fra veksten i senmiddelalderen til Den industrielle revolusjon, snarere enn et plutselig skifte. Enda mer interessant er det at sporene av The Great Divergence mellom Vest-Europa og resten av verden var høyst tydelige allerede i Renessansen – 250 år før begynnelsen på Den industrielle revolusjon. Så tidlig som år 1500 var velstandsnivået i Vest-Europa over dobbelt så høyt som i Kina og India. Så det er åpenbart at Vest-Europas suksesseliksir må vært under brygging allerede i Renessansen. Nærmere bestemt i Italia.

Renessansen begynte i Italia omkring år 1300. Da var Italia Europas mest velstående land, med soleklar margin. Verdiskapningen per innbygger i sentrale og nordlige Italia var dobbel så høy som i Spania eller England – sistnevnte på den tiden Europas bakevje.

De italienske bystatenes gylne æra

Selv om Renessansen begynte i Firenze, var det Venezia som spilte den viktigste rollen økonomisk. Mellom år 1000-1500 åpnet Venezia opp og ekspanderte et internasjonalt handelsnettverk. Takket være handelsmenn som Marco Polo ble silke og krydder bragt til Europa fra Orienten. Produkter fra Kina kom via karavanrutene til havner i Svartehavet. Indiske produkter via Syria og Alexandria.

Slik ble teknologi og produkter overført fra Asia, Egypt og Byzantium til et på det tidspunktet relativt bakvendt Europa. Genovas seier over en marokkansk flåte i 1291 åpnet opp veien gjennom Gibraltarstredet for atlantisk handel. Dette var like etter magnetiske kompass ledet til store fremskritt i europeisk navigasjonsteknikk, og i tur at europeerne nå turte å gjennomføre seilaser i vinterhalvåret. Samtidig skjedde store avanser i skipsbygning: fra en skrog-først konstruksjon til en byggemåte hvor skroget ble montert på skjelettet til slutt. Dernest ble styringsårer erstattet av ror. Utvidelse av internasjonale handelsnettverk tilrettela for økt internasjonal spesialisering. Dette bidrog til vesentlige kvalitetsforbedringer. For eksempel økte tilbudet av tekstiler i en rekke forskjellige farger og kvaliteter betraktelig, mens innovasjon innen gruvedrift og metallurgi førte til banebrytende fremgang i europeisk våpenproduksjon. Nye skip og skytevåpen viste seg raskt en potent kombinasjon for europeisk kolonisering av store deler av resten av verden. I løpet av 500 år hadde den globale maktbalansen skiftet fundamentalt. Post-1500 ledet dessuten korte geografiske distanser, fremveksten av boktrykkerkunsten og humanistiske universiteter til rask spredning av ny teknologi og bestepraksiser på tvers av det europeiske kontinentet.

Økt bruk av vann- og vindmøller, nye kanaler, større byer (urbaniseringsraten i Vest-Europa økte fra 0 til 6 prosent mellom 1000-1500) og proto-industrialisering var alle også viktige faktorer. I jordbruket bidrog innføring av treskiftebruk, integrering av jordbruk og gjetning til moderat økning i produktivitet.

Så tidlig som på 1100-tallet introduserte Venezia en forløper til moderne statsobligasjoner. Prestiti var et gjeldsinstrument som var obligatorisk å kjøpe for bystatens velstående borgere – som sådan et alternativ til skatt. I 1262 ble all utestående gjeld konsolidert i et permanent fond monte vecchio, og staten garanterte investorene en årlig rente på fem prosent. Dette betød i praksis at Venezia fikk omgjort sine kortsiktige gjeldsforpliktelser til langsiktige, og at det oppstod et pulserende annenhåndsmarked for disse gjeldsinstrumentene[2].

Prestiti var bare en av de finansielle nyvinningene i Renessansens Italia. Firenzes fiorino d’oro gjeninnførte fra 1252 gullbasert valuta til Europa for første gang siden 600-tallet – sølvbaserte valutaer hadde vært mer utbredt i mellomtiden. Det var et viktig ledd i utviklingen av valutamarkeder. De italienske bystatene utviklet dessuten et politisk og juridisk rammeverk som satt den private eiendomsrett høyt og som sikret fullbyrdelse av kontrakter. Luca Paciolis oppfinnelse av dobbelt bokholderi (1494) revolusjonerte bankvesenet og regnskapsføringspraksis.

Italias 600-årsnatt

Med alle disse fremskrittene skulle en kanskje tro at Lopez’ stagnasjonstese må være på ville veier. Men bildet er mer nyansert enn som så. Det er ingen tvil om at agrikulturell, teknologisk, og finansiell innovasjon bidrog til å gjøre Renessansens Italia til verdens mest utviklede område i år 1500 og potensielt la et helt avgjørende grunnlag for Vestens videre fremmarsj, sett i et Longue durée-perspektiv. Men, for Italias del er post-1500 en epoke preget av ubestridelig nedgang, både i absolutte og relative termer. Fra år 1300 og helt frem til 1880 – nesten 600 år – heller kurven for Italias velstandsnivå nedover. I år 1800 var den gjennomsnittlige italiener nesten en firedel fattigere enn hans forfedre i 1400. Dette var også en periode preget av de-urbanisering, med andelen av befolkningen beboende i byer ned fra 21 prosent i 1330 til 16 prosent i 1861. Italia gikk fra å være Europas spydspiss til å bli kontinentets syke dame.

Tyngdepunktet flyttes nordover

Fra år 1500 og utover kan man observere en klar trend hvor Europas økonomiske tyngdepunkt forflytter seg nordover. Italia og Spania blir fattigere, mens Holland/Nederland og senere England blir rikere. I motsetning til Italias stagnasjon tredoblet verdiskapningen per innbygger seg i Holland fra 1348-1600. England begynte først å vokse for alvor fra 1650, men oppnådde likefullt en dobling mellom 1270-1700. En populær teori er at de atlantiske nasjonene – i begynnelsen Portugal og Spania og senere Holland og England – etter maurernes tilbaketrekning fra Spania og åpningen av Gibraltarstredet stod best posisjonert for å utnytte nyvinninger i skipsdesign og navigasjonsteknikk til å utforske og erobre den nye verden. Italia på den annen side, hadde fått sine handelsruter til Det fjerne østen avskåret etter Konstantinopels fall i 1453.

Om man kun ser på England isolert kan man få inntrykk av at Den industrielle revolusjon skjedde helt ut av det blå, et skifte fra et føydalsamfunn til et industrisamfunn nesten over natten da James Watt fant opp dampmotoren i 1765. Men Hollands eksempel beviser at overgangen var mer gradvis. Hollands (regionen) økonomi var nesten forbløffende moderne så tidlig som begynnelsen av det 16. århundre. Halvparten av befolkningen bodde allerede i byer og kun en fjerdedel arbeidet i jordbruket. Perioden 1340-1490 var dominert av radikale strukturelle endringer. I løpet av disse 150 årene sank jordbrukets andel av verdiskapningen fra 55 til under 20 prosent – helt uten presedens i verdenshistorien. Urbanisering, internasjonale handelsnettverk, proto-industri og spesialisering er nøkkelordene for denne utviklingen som løftet Holland til verdens mest avanserte økonomi i sen-Renessansen.

Konklusjon

For å summere opp er det helt klart at den intellektuelle og kulturelle gjenoppvåkningen i Renessansens Italia – etter nær kognitiv stillstand helt siden Roms fall – staket ut en ny kurs for vestlig sivilisasjon. Allerede i år 1500 hadde Vest-Europa, anledet av Italia, stukket ifra resten av verden med flere hestehoder, etter å ha stått i fare for å bli akterutseilt rundt forrige årtusenskifte. Likevel hadde Lopez langt på vei rett at 1300-1500 var en periode preget av økonomisk stagnasjon for Italia. Men selv om Italia havnet mer og mer i bakleksen over de kommende hundreårene, hadde innen da Renessansens ånd spredt seg fra episenteret til kontinentets mer perifere nordlige områder. Først og fremt Holland. Dernest og potensielt viktigere på lang sikt, helt til det avsidesliggende og bakvendte rottereiret England – hvor det er vanskelig å se at Den industrielle revolusjon kunne oppstått i det 18. århundre uten impulsene fra Renessansens Italia.

 

Undersak 1: Malthus og Svartedauden

Det er kanskje ikke ofte de to nevnes i samme setning, men en av de største samfunnsepisodene under Renessansen var den Malthusianske katastrofen, Svartedauden – som var nære ved å ta knekken på menneskelig eksistens i store deler av Europa.

Den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus (1766-1834) hevdet at matvareforsyningen på sikt ikke kunne holde tritt med vedvarende befolkningsvekst. Hvis befolkningsveksten spant ut av kontroll ville dette bli korrigert av hungersnød eller epidemi, som returnerte befolkningen til et bærekraftig spor. Siden år 1800 har Malthus’ dystre profetier blitt gjort til skamme, da han aldri hadde lagt til grunn at verdiskapningen per person kunne øke med mange ganger veksten i befolkningsstørrelse. Men tilbake i Renessansen var en Malthusiansk dommedag et langt mer reelt scenario.

Svartedauden utryddet mellom en og to tredjedeler av befolkningen i de europeiske landene. Denne kraftige befolkningsnedgangen ledet naturligvis til at den totale økonomien krympet. Men av landene vi har tall for økte verdiskapningen per innbygger mellom 1348 og 1400 i både Italia (15 prosent) og med 30-40 prosent i Holland og England, mens kun Spania opplevde et inntektsfall i per capita-termer.

Svartedauden står som et eksempel på Malthus’ teori i praksis. Men for resten av Renessansen og den pre-industrielle perioden er bildet mer nyansert. Malthus-modellen har to forutsetninger: 1) Hvis inntektsnivået faller, faller fødselsraten (den preventive sjekken) mens dødsraten øker (den positive sjekken), og 2) Det er et negativt forhold mellom befolkning og inntektsnivå.

I England var økonomisk vekst før Den industrielle revolusjon konsentrert i perioder med fallende befolkning, hvilket ved første øyekast underbygger Malthus. Men i de 400 årene til 1700 oppnådde inntektsnivået likevel en dobling, til tross for at befolkningsnivået hadde vokst forbi toppen fra før Svartedauden. Faktisk var levestandarden for majoriteten av engelskmenn «respektabel» allerede i år 1300, og London viste at inntektene kunne øke i takt med økt befolkningstetthet. Likefullt levde så mye som 26 prosent av befolkningen på eksistensminimum, (fortsatt 18 prosent i 1688).

I Spania ble ikke velstandsnivået fra 1348 tangert før i 1800. Spania skiller seg dermed ut fra de øvrige europeiske landene, hvor befolkningsreduksjonen fra Svartedauden var med å lede til stigende verdiskapning per innbygger. Problemet i Spania var ikke knapphet på ressurser til å fø en for stor befolkning. Men tvert imot en befolkning for knapp til å utnytte rikelige ressurser. Både England og Spania er således med å vise at Malthusiansk press kunne være gjeldende i segmenter av økonomien (England), samtidig som det ikke var så enkelt som et motsatt proporsjonalt forhold mellom befolkningsvekst/tetthet og velstandsnivå, (Spania, London).

 

Undersak 2: Skolastisk Renessanse

I de mørke hundreårene mellom Romerrikets fall og gjenoppdagelsen av antikke greske tekster i det 12. århundre, ble det som navnet antyder produsert relativt lite nytt og originalt tankegods. Økonomifaget anses ofte ikke som å ha oppstått før Adam Smith publiserte sin Wealth of Nations i 1776 – det er en sannhet med modifikasjoner. En pre-Renessanse-tenker som fikk en betydelig innflytelse, også på økonomiteoretiske plan, var St. Thomas Aquinas (1225-74). Som Joseph Schumpeter skrev i sin History of Economic Analysis, kan vi fra praktikerne ved Charlemagnes hoff «trygt hoppe over 500 år til Thomas Aquinas’ epoke, hvis Summa Theologica er for idehistorien hva det sydvestlige spiret på Chartreskatedralen er i arkitekturhistorien». Aquinas baserte seg på Aristoteles’ forsvar av den private eiendomsrett; da dette ikke var i strid med naturretten men en oppfinnelse av menneskelig fornuft til felleskapets beste. Som Aristoteles fordømte også Aquinas renter som åger i strid med den kommutative rettferd – (et definitivt brudd mot oppfatningen av renter som umoralsk ser ikke ut til å ha kommet før Henry VIIIs lov «An Act Against Usurie» i 1545). Derimot beveget Aquinas seg noe vekk fra det aristoteliske konseptet om rettferdig pris (iustum pretium), kun bestemt av produksjonskostnaden eller verdien av arbeid som har gått med til å tilvirke produktet, i retning av at pris bestemmes av markedet, (men profittjag syndefullt også i Aquinas’ øyne). Denne tankerekken ble tatt videre av den skolastiske Salamanca-skolen grunnlagt av Francisco de Vitoria. Vitoria og hans følgere argumenterte at pris bestemmes av «gjengs oppfatning» (communis aestimatio) av produktets verdi. Det eneste Salamanca-økonomene (Buridan, Azpilcueta, de Soto, Molina etc.) manglet for en full tilbuds-etterspørselsmodell, var konseptet om marginalnytte. Både Schumpeter og økonomer av den østerrikske skole mener derfor at økonomifagets opprinnelse går helt tilbake til Renessansen. Nikolaus Kopernikus er mest kjent for å ha sparket i gang Den vitenskapelige revolusjon – som overlappet Renessansen – men publiseringen av Om verdenshimmellegemenes bevegelser i 1543, men han var også en viktig bidragsyter til et gryende økonomifag: han publiserte det første kjente argumentet for pengers kvantitetsteori (som sier at økning i pengemengden fører til proporsjonal økning i prisnivået), og bidrog også til hva vi i dag kjenner som Greshams lov: at dårlige penger fordriver gode.

 

Kilder

  • Acemoglu, Daron, Simon Johnson, and James A. Robinson. “The rise of Europe: Atlantic trade, institutional change and economic growth.” (2003).
  • Allen, Robert C. “Economic structure and agricultural productivity in Europe, 1300–1800.”European Review of Economic History 01 (2000): 1-25.
  • Álvarez‐Nogal, Carlos, and Leandro Prados De La Escosura. “The rise and fall of Spain (1270–1850) 1.”The Economic History Review 1 (2013): 1-37.
  • Bolt, Jutta, and Jan Luiten Zanden. “The Maddison Project: collaborative research on historical national accounts.”The Economic History Review 3 (2014): 627-651.
  • Broadberry, Stephen, et al.British Economic Growth, 1270-1870: an output-based approach. No. 1203. School of Economics Discussion Papers, 2012.
  • Caferro, William P. “Warfare and economy in Renaissance Italy, 1350–1450.”Journal of Interdisciplinary History2 (2008): 167-209.
  • Cipolla, Carlo M. “Economic Depression of the Renaissance?. I.”Economic History Review (1964): 519-524.
  • Clark, Kenneth, Civilisation: A Personal View. 1969
  • Goetzmann, W., Rouwenhorst, K., The Origins of Value. 2005
  • Grice-Hutchinson, Marjorie, The School of Salamanca. 1952 <http://mises.org/sites/default/files/The%20School%20of%20Salamanca_3.pdf>
  • Lopez, Robert S., and Harry A. Miskimin. “The Economic Depression of the Renaissance1.”The Economic History Review 3 (1962): 408-426.
  • Maddison, Angus, The World Economy. 2006
  • Malanima, Paolo. “The long decline of a leading economy: GDP in central and northern Italy, 1300–1913.”European Review of Economic History 02 (2011): 169-219.
  • Smil, Vaclav, Making the Modern World: Materials and Dematerialization. 2014
  • Palmer, Colton, Kramer, A History of Europe in the Modern World. 2014
  • Pamuk, Şevket. “The Black Death and the origins of the ‘Great Divergence’across Europe, 1300–1600.”European Review of Economic History3 (2007): 289-317.
  • Schumpeter, Joseph, History of Economic Analysis. 1954 <http://digamo.free.fr/schumphea.pdf>
  • The Maddison-Project, http://www.ggdc.net/maddison/maddison-project/home.htm, 2013 version
  • Van Zanden, Jan Luiten, and Bas van Leeuwen. “Persistent but not consistent: The growth of national income in Holland 1347–1807.”Explorations in economic history 2 (2012): 119-130

[1] Alle tallene her er i 1990 Geary-Khamis International Dollar: en hypotetisk valutaenhet som tillater internasjonale sammenligninger over det lange løp. Til sammenligning var BNP per innbygger i Norge målt i denne valutaen 28.000 i 2010 – 30 prosent over gjennomsnittet i Vest-Europa. Men på kun 800 dollar i 1820 var Norge fortsatt like fattig som Nord-Italia i år 1.

[2] Det finnes knapt noe bedre barometer for tilliten til en stat enn rentenivået den må betale på sin gjeld. Selv om kupongrenten på Prestiti var fastsatt til 5 prosent (4 mellom 1376-1475), kunne prisene, og derav renten i annenhåndsmarkedet svinge kraftig. Prishistorikk for andrehåndstransaksjoner var offentlig informasjon, og disse dataene gir oss et ypperlig bilde av situasjonen i Venezias økonomi: hvor rentesjokket i 1378 og kraftig renteoppgang utover 1400-tallet gir klare tegn på at Venezias gylne æra nærmet seg sin ende.

Advertisements
Økonomisk vekst under Renessansen – 1300-1600

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s