Økonomisk vekst under Renessansen – 1300-1600

Den økonomiske veksten i Renessansens Europa var dempet i moderne målestokk, men bygget et avgjørende fundament for kontinentets økonomiske «takeoff» fra 1800.

NB: Dette er en noe lengre versjon av en artikkel jeg skrev i fjor for tidsskriftet Levende Historie, som siden dessverre har “rung down the curtain and joined the choir invisible”. 

 

Renessansen var perioden hvor Europa omsider tok et besluttsomt steg ut av den mørke middelalderen: en kulturell og kunstnerisk gjenoppvåkning som løftet kontinentet til en høyere form for sivilisasjon. Det har ikke vært urimelig å anta at fremskrittene i kunsten og kulturen også sammenfalt med tilsvarende progresjon på det økonomiske plan. Og at Renessansen var en epoke med vigorøs økonomisk vekst var lenge gjengs oppfatning, i både akademiske kretser og i de opplyste deler av befolkningen. Men, var det så det eigentlich gewesen?

Progresjon eller stagnasjon

Middelalders-historikeren R. S. Lopez fikk mange av sine felles professorer til å sette formiddagsteen i halsen da han under et seminar for Den amerikanske historieforening i 1954, postulerte at Renessansen var en periode preget av økonomisk stagnasjon. Det var som å banne i kirken. I Lopez’ egne ord (i en tid hvor akademikere fortsatt hadde selvironi) var det kun såvidt han unnslapp lynsjing. Med dette sparket Lopez i gang en livlig debatt som gikk over flere årtier, og som egentlig aldri er blitt lagt helt død.

Dette har å gjøre med at når man dykker ned i økonomisk historie pre-1800, finner man seg i svært grumsete farvann, med ytterst begrenset sikt. Som en kollega av Lopez sa, satt på spissen men likefullt: «Før det 19. århundre finnes det ingen økonomisk historie, kun økonomisk forhistorie». Lopez påstand var derfor basert på et høyst ufullstendig og noe eklektisk utvalg av tallmateriale; i tillegg til statistikk for handel og befolkningsvekst, viser han til nedgang i konstruksjon av nye bymurer i Italia og fall i produksjon og eksport av ulltøy fra Firenze. Lopez gikk til og med så langt som å hevde at Renessansens kulturelle og artistiske boom kom på bekostning av økonomisk vekst, da kapital ble allokert til kunstneriske heller enn produktive formål. En av Lopez’ skarpeste kritikere, Carlo Cipolla, kontret blant annet med at silkeproduksjonen økte kraftig i det 15. århundre og at bygningsmassen var av en helt annen kvalitet. Men felles for både stagnasjonistene og reaksjonistene var at de begge bygget sine hypoteser på et høyst mangelfullt datagrunnlag.

I de par siste tiårene har det imidlertid skjedd store fremsteg i å kvantifisere den økonomiske utviklingen under Renessansen. En grunnsten for dette arbeidet ble lagt av professor Angus Maddison, som la ned et møysommelig arbeide for å kartlegge utviklingen i verdensøkonomien fra Kristi fødsel til moderne tid. Siden Maddisons død i 2010 har et trettitall økonomer gått sammen for å forme Maddison-prosjektet, hvor Maddisons opprinnelige datasett kontinuerlig oppdateres i takt med nye studier som tilfører kunnskap om historisk økonomisk utvikling. Mye av tallmaterialet belager seg fortsatt på formodninger, antagelser og kvalifisert gjetning, men takket være den kollektive visdommen til et stort antall forskere faller stadig flere av brikkene i det store puslespillet på plass – selv et halvt millenium etter.

 

Fundamentet legges

Hvis man gjør en grov oppdeling er ikke sitatet om at det ikke fantes noen økonomisk historie før det 19. århundre helt ukorrekt. Fra år null til år 1800 kryper kurvene for verdens befolkning og verdiskapning per innbygger kun svakt oppover. Fra år 1800 derimot, skyter begge kurvene eksponentialt til værs. I de første 1800 årene økte verdens befolkning med en faktor på tre, fra 300 millioner til 1 milliard, mens verdiskapningen per innbygger kun mer eller mindre doblet seg. Siden 1800 har imidlertid verdens befolkning syvdoblet seg, samtidig som verdiskapning per innbygger har økt med mer enn 10 ganger globalt og mer enn 30 ganger i Vest-Europa.

Ut ifra dette kan vi dedusere at den økonomiske progresjonen under Renessansen mellom år 1300-1600 i det store og hele må ha vært relativt triviell. Men det er ikke det samme som å si at den ikke var av betydning. Spørsmålet vi må stille er heller om Renessansen spilte en avgjørende rolle for at Vest-Europa fikk sitt økonomiske takeoff fra 1800. Og her finnes det sterke argumenter for at et kritisk fundament ble lagt allerede under Renessansen, selv om de økonomiske fruktene kun ble høstet flere hundre år senere. Det er naturligvis påfallende at både Renessansen og Den industrielle revolusjon skjedde i Vest-Europa, mens ingen av de to inntraff i hverken Kina, Afrika eller den arabiske verden.

Den nyeste forskningen inneholder flere interessante funn. Renessansens Europa var langt rikere enn tidligere antatt. Gjennomsnittlig verdiskapning per innbygger var trolig over 1.200 dollar i år 1500 – mer enn 50 prosent høyere enn Maddisons første estimat[1]. I tillegg tyder mye på at det var en mer gradvis overgang fra veksten i senmiddelalderen til Den industrielle revolusjon, snarere enn et plutselig skifte. Enda mer interessant er det at sporene av The Great Divergence mellom Vest-Europa og resten av verden var høyst tydelige allerede i Renessansen – 250 år før begynnelsen på Den industrielle revolusjon. Så tidlig som år 1500 var velstandsnivået i Vest-Europa over dobbelt så høyt som i Kina og India. Så det er åpenbart at Vest-Europas suksesseliksir må vært under brygging allerede i Renessansen. Nærmere bestemt i Italia.

Renessansen begynte i Italia omkring år 1300. Da var Italia Europas mest velstående land, med soleklar margin. Verdiskapningen per innbygger i sentrale og nordlige Italia var dobbel så høy som i Spania eller England – sistnevnte på den tiden Europas bakevje.

De italienske bystatenes gylne æra

Selv om Renessansen begynte i Firenze, var det Venezia som spilte den viktigste rollen økonomisk. Mellom år 1000-1500 åpnet Venezia opp og ekspanderte et internasjonalt handelsnettverk. Takket være handelsmenn som Marco Polo ble silke og krydder bragt til Europa fra Orienten. Produkter fra Kina kom via karavanrutene til havner i Svartehavet. Indiske produkter via Syria og Alexandria.

Slik ble teknologi og produkter overført fra Asia, Egypt og Byzantium til et på det tidspunktet relativt bakvendt Europa. Genovas seier over en marokkansk flåte i 1291 åpnet opp veien gjennom Gibraltarstredet for atlantisk handel. Dette var like etter magnetiske kompass ledet til store fremskritt i europeisk navigasjonsteknikk, og i tur at europeerne nå turte å gjennomføre seilaser i vinterhalvåret. Samtidig skjedde store avanser i skipsbygning: fra en skrog-først konstruksjon til en byggemåte hvor skroget ble montert på skjelettet til slutt. Dernest ble styringsårer erstattet av ror. Utvidelse av internasjonale handelsnettverk tilrettela for økt internasjonal spesialisering. Dette bidrog til vesentlige kvalitetsforbedringer. For eksempel økte tilbudet av tekstiler i en rekke forskjellige farger og kvaliteter betraktelig, mens innovasjon innen gruvedrift og metallurgi førte til banebrytende fremgang i europeisk våpenproduksjon. Nye skip og skytevåpen viste seg raskt en potent kombinasjon for europeisk kolonisering av store deler av resten av verden. I løpet av 500 år hadde den globale maktbalansen skiftet fundamentalt. Post-1500 ledet dessuten korte geografiske distanser, fremveksten av boktrykkerkunsten og humanistiske universiteter til rask spredning av ny teknologi og bestepraksiser på tvers av det europeiske kontinentet.

Økt bruk av vann- og vindmøller, nye kanaler, større byer (urbaniseringsraten i Vest-Europa økte fra 0 til 6 prosent mellom 1000-1500) og proto-industrialisering var alle også viktige faktorer. I jordbruket bidrog innføring av treskiftebruk, integrering av jordbruk og gjetning til moderat økning i produktivitet.

Så tidlig som på 1100-tallet introduserte Venezia en forløper til moderne statsobligasjoner. Prestiti var et gjeldsinstrument som var obligatorisk å kjøpe for bystatens velstående borgere – som sådan et alternativ til skatt. I 1262 ble all utestående gjeld konsolidert i et permanent fond monte vecchio, og staten garanterte investorene en årlig rente på fem prosent. Dette betød i praksis at Venezia fikk omgjort sine kortsiktige gjeldsforpliktelser til langsiktige, og at det oppstod et pulserende annenhåndsmarked for disse gjeldsinstrumentene[2].

Prestiti var bare en av de finansielle nyvinningene i Renessansens Italia. Firenzes fiorino d’oro gjeninnførte fra 1252 gullbasert valuta til Europa for første gang siden 600-tallet – sølvbaserte valutaer hadde vært mer utbredt i mellomtiden. Det var et viktig ledd i utviklingen av valutamarkeder. De italienske bystatene utviklet dessuten et politisk og juridisk rammeverk som satt den private eiendomsrett høyt og som sikret fullbyrdelse av kontrakter. Luca Paciolis oppfinnelse av dobbelt bokholderi (1494) revolusjonerte bankvesenet og regnskapsføringspraksis.

Italias 600-årsnatt

Med alle disse fremskrittene skulle en kanskje tro at Lopez’ stagnasjonstese må være på ville veier. Men bildet er mer nyansert enn som så. Det er ingen tvil om at agrikulturell, teknologisk, og finansiell innovasjon bidrog til å gjøre Renessansens Italia til verdens mest utviklede område i år 1500 og potensielt la et helt avgjørende grunnlag for Vestens videre fremmarsj, sett i et Longue durée-perspektiv. Men, for Italias del er post-1500 en epoke preget av ubestridelig nedgang, både i absolutte og relative termer. Fra år 1300 og helt frem til 1880 – nesten 600 år – heller kurven for Italias velstandsnivå nedover. I år 1800 var den gjennomsnittlige italiener nesten en firedel fattigere enn hans forfedre i 1400. Dette var også en periode preget av de-urbanisering, med andelen av befolkningen beboende i byer ned fra 21 prosent i 1330 til 16 prosent i 1861. Italia gikk fra å være Europas spydspiss til å bli kontinentets syke dame.

Tyngdepunktet flyttes nordover

Fra år 1500 og utover kan man observere en klar trend hvor Europas økonomiske tyngdepunkt forflytter seg nordover. Italia og Spania blir fattigere, mens Holland/Nederland og senere England blir rikere. I motsetning til Italias stagnasjon tredoblet verdiskapningen per innbygger seg i Holland fra 1348-1600. England begynte først å vokse for alvor fra 1650, men oppnådde likefullt en dobling mellom 1270-1700. En populær teori er at de atlantiske nasjonene – i begynnelsen Portugal og Spania og senere Holland og England – etter maurernes tilbaketrekning fra Spania og åpningen av Gibraltarstredet stod best posisjonert for å utnytte nyvinninger i skipsdesign og navigasjonsteknikk til å utforske og erobre den nye verden. Italia på den annen side, hadde fått sine handelsruter til Det fjerne østen avskåret etter Konstantinopels fall i 1453.

Om man kun ser på England isolert kan man få inntrykk av at Den industrielle revolusjon skjedde helt ut av det blå, et skifte fra et føydalsamfunn til et industrisamfunn nesten over natten da James Watt fant opp dampmotoren i 1765. Men Hollands eksempel beviser at overgangen var mer gradvis. Hollands (regionen) økonomi var nesten forbløffende moderne så tidlig som begynnelsen av det 16. århundre. Halvparten av befolkningen bodde allerede i byer og kun en fjerdedel arbeidet i jordbruket. Perioden 1340-1490 var dominert av radikale strukturelle endringer. I løpet av disse 150 årene sank jordbrukets andel av verdiskapningen fra 55 til under 20 prosent – helt uten presedens i verdenshistorien. Urbanisering, internasjonale handelsnettverk, proto-industri og spesialisering er nøkkelordene for denne utviklingen som løftet Holland til verdens mest avanserte økonomi i sen-Renessansen.

Konklusjon

For å summere opp er det helt klart at den intellektuelle og kulturelle gjenoppvåkningen i Renessansens Italia – etter nær kognitiv stillstand helt siden Roms fall – staket ut en ny kurs for vestlig sivilisasjon. Allerede i år 1500 hadde Vest-Europa, anledet av Italia, stukket ifra resten av verden med flere hestehoder, etter å ha stått i fare for å bli akterutseilt rundt forrige årtusenskifte. Likevel hadde Lopez langt på vei rett at 1300-1500 var en periode preget av økonomisk stagnasjon for Italia. Men selv om Italia havnet mer og mer i bakleksen over de kommende hundreårene, hadde innen da Renessansens ånd spredt seg fra episenteret til kontinentets mer perifere nordlige områder. Først og fremt Holland. Dernest og potensielt viktigere på lang sikt, helt til det avsidesliggende og bakvendte rottereiret England – hvor det er vanskelig å se at Den industrielle revolusjon kunne oppstått i det 18. århundre uten impulsene fra Renessansens Italia.

 

Undersak 1: Malthus og Svartedauden

Det er kanskje ikke ofte de to nevnes i samme setning, men en av de største samfunnsepisodene under Renessansen var den Malthusianske katastrofen, Svartedauden – som var nære ved å ta knekken på menneskelig eksistens i store deler av Europa.

Den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus (1766-1834) hevdet at matvareforsyningen på sikt ikke kunne holde tritt med vedvarende befolkningsvekst. Hvis befolkningsveksten spant ut av kontroll ville dette bli korrigert av hungersnød eller epidemi, som returnerte befolkningen til et bærekraftig spor. Siden år 1800 har Malthus’ dystre profetier blitt gjort til skamme, da han aldri hadde lagt til grunn at verdiskapningen per person kunne øke med mange ganger veksten i befolkningsstørrelse. Men tilbake i Renessansen var en Malthusiansk dommedag et langt mer reelt scenario.

Svartedauden utryddet mellom en og to tredjedeler av befolkningen i de europeiske landene. Denne kraftige befolkningsnedgangen ledet naturligvis til at den totale økonomien krympet. Men av landene vi har tall for økte verdiskapningen per innbygger mellom 1348 og 1400 i både Italia (15 prosent) og med 30-40 prosent i Holland og England, mens kun Spania opplevde et inntektsfall i per capita-termer.

Svartedauden står som et eksempel på Malthus’ teori i praksis. Men for resten av Renessansen og den pre-industrielle perioden er bildet mer nyansert. Malthus-modellen har to forutsetninger: 1) Hvis inntektsnivået faller, faller fødselsraten (den preventive sjekken) mens dødsraten øker (den positive sjekken), og 2) Det er et negativt forhold mellom befolkning og inntektsnivå.

I England var økonomisk vekst før Den industrielle revolusjon konsentrert i perioder med fallende befolkning, hvilket ved første øyekast underbygger Malthus. Men i de 400 årene til 1700 oppnådde inntektsnivået likevel en dobling, til tross for at befolkningsnivået hadde vokst forbi toppen fra før Svartedauden. Faktisk var levestandarden for majoriteten av engelskmenn «respektabel» allerede i år 1300, og London viste at inntektene kunne øke i takt med økt befolkningstetthet. Likefullt levde så mye som 26 prosent av befolkningen på eksistensminimum, (fortsatt 18 prosent i 1688).

I Spania ble ikke velstandsnivået fra 1348 tangert før i 1800. Spania skiller seg dermed ut fra de øvrige europeiske landene, hvor befolkningsreduksjonen fra Svartedauden var med å lede til stigende verdiskapning per innbygger. Problemet i Spania var ikke knapphet på ressurser til å fø en for stor befolkning. Men tvert imot en befolkning for knapp til å utnytte rikelige ressurser. Både England og Spania er således med å vise at Malthusiansk press kunne være gjeldende i segmenter av økonomien (England), samtidig som det ikke var så enkelt som et motsatt proporsjonalt forhold mellom befolkningsvekst/tetthet og velstandsnivå, (Spania, London).

 

Undersak 2: Skolastisk Renessanse

I de mørke hundreårene mellom Romerrikets fall og gjenoppdagelsen av antikke greske tekster i det 12. århundre, ble det som navnet antyder produsert relativt lite nytt og originalt tankegods. Økonomifaget anses ofte ikke som å ha oppstått før Adam Smith publiserte sin Wealth of Nations i 1776 – det er en sannhet med modifikasjoner. En pre-Renessanse-tenker som fikk en betydelig innflytelse, også på økonomiteoretiske plan, var St. Thomas Aquinas (1225-74). Som Joseph Schumpeter skrev i sin History of Economic Analysis, kan vi fra praktikerne ved Charlemagnes hoff «trygt hoppe over 500 år til Thomas Aquinas’ epoke, hvis Summa Theologica er for idehistorien hva det sydvestlige spiret på Chartreskatedralen er i arkitekturhistorien». Aquinas baserte seg på Aristoteles’ forsvar av den private eiendomsrett; da dette ikke var i strid med naturretten men en oppfinnelse av menneskelig fornuft til felleskapets beste. Som Aristoteles fordømte også Aquinas renter som åger i strid med den kommutative rettferd – (et definitivt brudd mot oppfatningen av renter som umoralsk ser ikke ut til å ha kommet før Henry VIIIs lov «An Act Against Usurie» i 1545). Derimot beveget Aquinas seg noe vekk fra det aristoteliske konseptet om rettferdig pris (iustum pretium), kun bestemt av produksjonskostnaden eller verdien av arbeid som har gått med til å tilvirke produktet, i retning av at pris bestemmes av markedet, (men profittjag syndefullt også i Aquinas’ øyne). Denne tankerekken ble tatt videre av den skolastiske Salamanca-skolen grunnlagt av Francisco de Vitoria. Vitoria og hans følgere argumenterte at pris bestemmes av «gjengs oppfatning» (communis aestimatio) av produktets verdi. Det eneste Salamanca-økonomene (Buridan, Azpilcueta, de Soto, Molina etc.) manglet for en full tilbuds-etterspørselsmodell, var konseptet om marginalnytte. Både Schumpeter og økonomer av den østerrikske skole mener derfor at økonomifagets opprinnelse går helt tilbake til Renessansen. Nikolaus Kopernikus er mest kjent for å ha sparket i gang Den vitenskapelige revolusjon – som overlappet Renessansen – men publiseringen av Om verdenshimmellegemenes bevegelser i 1543, men han var også en viktig bidragsyter til et gryende økonomifag: han publiserte det første kjente argumentet for pengers kvantitetsteori (som sier at økning i pengemengden fører til proporsjonal økning i prisnivået), og bidrog også til hva vi i dag kjenner som Greshams lov: at dårlige penger fordriver gode.

 

Kilder

  • Acemoglu, Daron, Simon Johnson, and James A. Robinson. “The rise of Europe: Atlantic trade, institutional change and economic growth.” (2003).
  • Allen, Robert C. “Economic structure and agricultural productivity in Europe, 1300–1800.”European Review of Economic History 01 (2000): 1-25.
  • Álvarez‐Nogal, Carlos, and Leandro Prados De La Escosura. “The rise and fall of Spain (1270–1850) 1.”The Economic History Review 1 (2013): 1-37.
  • Bolt, Jutta, and Jan Luiten Zanden. “The Maddison Project: collaborative research on historical national accounts.”The Economic History Review 3 (2014): 627-651.
  • Broadberry, Stephen, et al.British Economic Growth, 1270-1870: an output-based approach. No. 1203. School of Economics Discussion Papers, 2012.
  • Caferro, William P. “Warfare and economy in Renaissance Italy, 1350–1450.”Journal of Interdisciplinary History2 (2008): 167-209.
  • Cipolla, Carlo M. “Economic Depression of the Renaissance?. I.”Economic History Review (1964): 519-524.
  • Clark, Kenneth, Civilisation: A Personal View. 1969
  • Goetzmann, W., Rouwenhorst, K., The Origins of Value. 2005
  • Grice-Hutchinson, Marjorie, The School of Salamanca. 1952 <http://mises.org/sites/default/files/The%20School%20of%20Salamanca_3.pdf>
  • Lopez, Robert S., and Harry A. Miskimin. “The Economic Depression of the Renaissance1.”The Economic History Review 3 (1962): 408-426.
  • Maddison, Angus, The World Economy. 2006
  • Malanima, Paolo. “The long decline of a leading economy: GDP in central and northern Italy, 1300–1913.”European Review of Economic History 02 (2011): 169-219.
  • Smil, Vaclav, Making the Modern World: Materials and Dematerialization. 2014
  • Palmer, Colton, Kramer, A History of Europe in the Modern World. 2014
  • Pamuk, Şevket. “The Black Death and the origins of the ‘Great Divergence’across Europe, 1300–1600.”European Review of Economic History3 (2007): 289-317.
  • Schumpeter, Joseph, History of Economic Analysis. 1954 <http://digamo.free.fr/schumphea.pdf>
  • The Maddison-Project, http://www.ggdc.net/maddison/maddison-project/home.htm, 2013 version
  • Van Zanden, Jan Luiten, and Bas van Leeuwen. “Persistent but not consistent: The growth of national income in Holland 1347–1807.”Explorations in economic history 2 (2012): 119-130

[1] Alle tallene her er i 1990 Geary-Khamis International Dollar: en hypotetisk valutaenhet som tillater internasjonale sammenligninger over det lange løp. Til sammenligning var BNP per innbygger i Norge målt i denne valutaen 28.000 i 2010 – 30 prosent over gjennomsnittet i Vest-Europa. Men på kun 800 dollar i 1820 var Norge fortsatt like fattig som Nord-Italia i år 1.

[2] Det finnes knapt noe bedre barometer for tilliten til en stat enn rentenivået den må betale på sin gjeld. Selv om kupongrenten på Prestiti var fastsatt til 5 prosent (4 mellom 1376-1475), kunne prisene, og derav renten i annenhåndsmarkedet svinge kraftig. Prishistorikk for andrehåndstransaksjoner var offentlig informasjon, og disse dataene gir oss et ypperlig bilde av situasjonen i Venezias økonomi: hvor rentesjokket i 1378 og kraftig renteoppgang utover 1400-tallet gir klare tegn på at Venezias gylne æra nærmet seg sin ende.

Advertisements
Økonomisk vekst under Renessansen – 1300-1600

Svineledelse

Kanskje godt nok for svin, men ikke for tenkende mennesker.

 Anmeldelse av:

  • Godt nok for de svina. Av Anita Krohn Traaseth. Cappelen Damm, 2014
  • Leadership BS. Av Jeffrey Pfeffer, HarperCollins, 2015

 

«It is better to be a human being dissatisfied than a pig satisfied», sa John Stuart Mill. Anita Krohn Traaseths bok Godt nok for de svina vil nok gjøre griser tilfredse, kanskje til og med inspirerte. Men for opplyste tenkende mennesker blir dette tynt og lite matnyttig.

Kombinasjonen av Godt nok for de svina og lutefisk (ingen tilhenger) gjorde 6. juledag til dagen for sure oppstøt for denne anmelderen. Innovasjon Norge-sjefens bok og lutefisken har flere likhetstrekk. Først og fremst at de begge mangler substans. En slimete inkonsistent masse som det er vanskelig å få noe konkret hold i.

Det var ikke på grunn av lyst at jeg begynte å lese Krohn Traaseths bok. Denne sjangeren av selvbiografi/ledelse/selvhjelpsbok gir ytterst sjelden de store litterære opplevelser. Godt nok for de svina er intet unntak. Men med all stormen rundt Innovasjon Norge og organisasjonens toppsjef i høst, kan boken (som ble skrevet da Krohn Traaseth fortsatt var sjef i HP Norge) gi en dypere innsikt i hvorfor Innovasjon Norge-sjefen har blitt en av landets mest markante og nå polariserende ledere.

 

Spåkonen

Boken er delt inn i tre deler: mot, sårbarhet og troverdighet. I den første delen skildres en serie hendelser som la fundamentet for at en «helt vanlig norsk jente, uten ekstraordinære ambisjoner og forutsetninger», ble leder – LEDER med stor L vel å merke! Ting har veldig enkle og tydelige årsakssammenhenger i Krohn Traaseths verden. Det begynte allerede første skoledag, da en kjolekledd Krohn Traaseth bøyde seg ned. «Jeg kan se underbuksa di», ropte klassens ramp. Krohn Traaseth visste at hun måtte gjøre kort prosess i dette definerende Harry Potter møter Malfang-øyeblikket. Hun gikk bort til bøllen, boret blikket i ham og sa, «Det der sier du ALDRI igjen» før hun snudde seg og gikk bestemt vekk. I en Hollywood-film er det her den dramatiske musikken skulle vært lagt til. Gjennom første del av boken blir leseren gjort ettertrykkelig klar på at storhet venter unge Krohn Traaseth.

Den neste skjebnesvangre episoden var konfrontasjonen mellom Krohn Traaseth og norsklæreren. Etter to år på videregående skole og utallige innleveringer som aldri hadde produsert noen bedre enn karakteren 3, gikk en frustrert Krohn Traaseth opp til frøkenens fryktinngytende forhøyede kateter og spurte hva hun kunne gjøre for å forbedre norskkarakteren. «Du blir aldri noe mer enn en 3’er. Du, Anita», var norsklærerens kjølige svar. Norsklæreren er her naturligvis fremstilt som fortellingens nemesis, selv om mange vil kunne hevde at spådommen hennes var usedvanlig klarsynt.

Vendepunktet kommer i møtet med en spåkone i Florida noen år senere, som kunne spå at Krohn Traaseths far ville leve mye lengre enn hennes mor. Fire måneder senere tok hennes manisk depressive mor sitt eget liv. Men «dette blir ikke et problem for deg», kunne spåkonen forsikre. «Du er sterk. Du kommer til å bli enda sterkere. Du kan se frem til mye kjærlighet i livet ditt». Hun skriver at morens historie har gitt henne en uvanlig styrke og en dypere mening i livet. Posttraumatisk vekst. Det forklarer at Krohn Traaseth «på alle psykologiske tester jeg har vært gjennom i ansettelsesprosesser har blitt definert som unormalt moden og sterk for alderen». Kraften var åpenbart sterk i Anita.

 

«Godt nok for de svina»

I del en blir vi også introdusert for Krohn Traaseths lumpenproletariske livsmantra «Godt nok for de svina», som hun fikk fra sin elektrikerfar og som også er tittelen på boken. Så selv med middelmådige skoleresultater forstod Krohn Traaseth at hun var mer enn bra nok. Hva teller kunnskap for uansett? Bare man overbeviser seg selv om egen fortreffelighet? De intellektuelles verden var ukjent for Krohn Traaseth, skriver hun selv, den gang som nå. Men gjennom sommerjobbing på eggsentralen fikk Krohn Traaseth installert protestantisk arbeidsmoral og ble «robust» – en bærebjelke for alt hun har oppnådd siden.

I del to får vi høre om Krohn Traaseths yrkeskarriere. Det begynte med en trainee-stilling i IBM som hun ikke hadde kvalifikasjonene for, som hun selv skriver. Men hun hadde lyst på jobben, og hun fikk den. Dette er et gjennomgående mønster i Krohn Traaseths karriere. Hun har aldri latt mangel på kvalifikasjoner stå i veien for muligheter. Gjennom skruppelløs selvpromotering har hun banet sin vei fremover – som hun skal ha all ære for. Etter et år i IBM hoppet hun videre til konkurrenten. I Det Norske Veritas fikk hun arbeidsgiver til å sponse dyre lederkurs på Harvard og BI. Hun fikk shanghaiet tidligere Statoil-sjef Harald Norvik til å bli sin mentor. Tre måneder etter at hun ble ansatt i HP begynte hun å se seg etter nye beitemarker. Den dagen hun av egen eller andres vilje går ut fra Innovasjon Norge, vil hun utvilsomt spasere glatt inn i en ny topplederjobb.

 

Ledelsesindustrien har feilet

Alt dette er i tråd med hva Stanford-professor Jeffrey Pfeffer skriver om ledere i sin nye bok Leadership BS. En etter en avfeier Pfeffer mytene om at gode ledere er beskjedne, autentiske, ærlige og tillitsfulle. Tvert imot er nøkkelen til (personlig) suksess i det moderne næringsliv å promotere seg selv til gangs, holde kunstige fasader, lyge så det renner (for eksempel om akademiske meritter), og ikke stole på noen. Se på hva suksessfulle ledere gjør, ikke hva de sier. Setter man kakefatet på bordet, er topplederne de første til å forsyne seg.

Det betyr ikke at Pfeffer mener dette er bra. Tvert imot er hans premiss at hele ledelsesindustrien har feilet. Det har ført til altfor mange giftige arbeidsplasser fulle av uengasjerte og misfornøyde ansatte som ikke stoler på sine ledere. Faktisk går Pfeffer så langt som å si at de fleste arbeidsplasser er horrible. Dette til tross for en konstant voksende ledelsesindustri, med et svulmende antall bøker, kurs, konferanser, guruer og coacher.

Problemet er bare, ifølge Pfeffer, at mesteparten av dette er bullshit. Kvakksalveri og sjarlatanisme med null vitenskapelig forankring. Tall fra McKinsey tilsier at amerikanske selskaper bruker 14 milliarder dollar i året på lederutvikling, men med få resultater å vise for det.

Vi liker å tro at vi lever i et kunnskapssamfunn bestående av institusjoner som blir rasjonelt styrt basert på fakta og vitenskap. En verden som blir mer og mer profesjonell og effektiv, skritt for skritt, hver dag som går. Det kan være en sannhet for mange segmenter av samfunnet, men ikke når det kommer til ledelse. Tvert imot. Pfeffer siterer Barbara Kellerman som leder Center for Public Leadership ved Harvard-univeristetet: «The leadership industry has failed over its roughly forty-year history to in any major, meaningful, measurable way improve the human condition». Faktisk er det tall som tyder på at det går gal vei. En undersøkelse av Nielsen/Conference Board i USA viser at antallet ansatte som er fornøyde på arbeidsplassen falt fra 61,1 prosent i 1987 til 47,2 prosent i dag. Både Pfeffer og Krohn Traaseth siterer en Gallup-undersøkelse fra 142 land som forteller at kun 13 prosent av ansatte er engasjerte på jobb, mens så mange som 24 prosent er aktivt uengasjerte. Statistikk fra Deloitte viser en sekulært fallende trend for kapitalavkastningen i amerikansk næringsliv de siste 50 årene.

 

Pseudovitenskap og heksekunst

Mye av svaret på ledelsesindustriens ustand ligger i mangel på vitenskapelig metode. Faktum er et ledelse forblir en pseudovitenskap, og mye av ledelsesindustrien kvalifiserer knapt til det engang. Ifølge Pfeffer er det altfor mye lekmannsforkynning og fortelling av inspirerende «feel good»-historier om heroiske ledere og eksepsjonelle organisasjoner. For eksempel historier om helt vanlige jenter som er blitt mektige ledere selv om gymnaslærerinnen sa at de ikke var noe flinke. Slikt kan få troppene i organisasjonene til å føle seg oppløftet en liten stund, kanskje til og med til å rope bedriftens kjerneverdier i kor. Men det er dessverre få bevis på at det leder til varig bedre prestasjoner over tid.

Pfeffer belyser fire årsaker til at ledelsesindustrien har feilet. Nummer en at den ikke erkjenner divergerende interesser mellom organisasjoner som helhet og ledere som individer, til tross for at det finnes masse seriøs forskning på dette området. For det andre ledelsesindustriens obsessivt normative fokus – hva ledere skal gjøre og hvordan virkeligheten bør være, heller enn hvordan den faktisk er, (jf. Krohn Traaseths høyt normative betraktninger om syriske gründer-flyktninger). Det tredje problemet er at ledelsesindustrien overhodet ikke stiller noen krav om akkreditering, erfaring eller kunnskap. Pfeffer mener korrelasjonen mellom suksess i ledelsesindustrien og vitenskapelig rigorøsitet er et sted mellom liten og negativ. Sist men ikke minst kommer det Pfeffer beskriver som konseptuell upresisjon. Med andre ord at all pseudovitenskapen og slangeoljen som florerer i ledelsesindustrien, kombinert med det normative fokuset og utbredt ønsketenkning resulterer i anbefalinger som enten er riv ruskende gale, så ambiguøse at de ikke er forståelige, eller begge deler. Pfeffer mener det vil være en start å bevege seg tilbake til virkeligheten, se verden som den er, anerkjenne prinsipal-agent-konflikter, og basere seg mer på vitenskap enn «inspirerende» heksekunst, men han ser imidlertid ingen enkle løsninger på disse problemene.

Når det snakkes mye om inspirasjon bør varsellampene blinke. Da er det stor sjanse for at man har med kvakksalvere å gjøre. Pfeffer påpeker hvor ofte dette ordet brukes i reklamer for utdannelser, kurs og konferanser innenfor ledelsesfaget. Det står i sterk kontrast til andre disipliner som fysikk, jus, datavitenskap eller arkitektur. Man ser ikke noen reklamer for «inspirerende medisinkurs». Nyttige, rigorøse og vitenskapelig funderte ja, men ikke «inspirerende». Med så begredelige jobber mange har er det kanskje ikke rart mange søker inspirasjon, selv om Pfeffer er klokkeklar på at det ikke er det, men sannhet og fakta de behøver. Elllr for å si som den amerikanske kunstneren Chuck Close, «Inspiration is for amateurs».

Anita Krohn Traaseth er et prakteksempel på ledelsesproblemene Pfeffer belyser. Det handler om henne, ikke om organisasjonene hun leder. Krohn Traaseth er langt mer bekvem med det normative enn det deskriptive. Og hun bruker en stor meny av klisjeord som høres fine ut, men som betyr lite. Det er ikke måte på hva som skal «omstilles», «transformeres», «drømmeløftes» eller gjøres «robust», «nye landslag» som skal bygges, og «mangfold» som skal «mobiliseres».

 

Uansvarlighet

En av de mange disconnect’ene Pfeffer retter søkelyset på er frakoblingen som gjør ledere uansvarlige for de arbeidsplassene og organisasjonene de messer opp med sine dårlige prestasjoner og dårlige oppførsel. Ledere elsker denne frakoblingen. Kort av voldtekt og mord slipper de unna med nesten alt, og kan spasere fra toppjobb til toppjobb. Pfeffer nevner Stan O’Neal som ble utnevnt til styret i aluminiumskjempen Alcoa for sin finansielle ekspertise, etter at han ble sparket for å ha kjørt den ærverdige finansinstitusjonen Merrill Lynch i grøften under finanskrisen. Den famøse Chuck «keep dancing» Prince forble i styrene til både Xerox og Johnson & Johnson etter at han ble sparket fra Citigroup, og Andrea Jung er fortsatt styremedlem i Apple, etter at hun måtte gå av som toppsjef i kosmetikkselskapet Avon som følger av bedragerietterforskning og finansielle problemer.

Anita Krohn Traaseth gikk rett inn i en lederstilling i HP Norge, etter å ha drevet teknologiselskapet IQ Data i Gudbrandsdalen ut av eksistens. I den offentliggjorte CV’en Krohn Traaseth la ved jobbsøknaden sin til HP er ikke engang IQ Data nevnt, selv om dette var den siste arbeidsgiveren hun hadde før HP. Krohn Traaseth skriver om dette strandede teknologieventyret i boken – «det gikk ikke helt slik vi hadde håpet» – men hun nevner ikke navnet på selskapet. Det samme gjelder hennes arbeidsforhold nummer to, som heller ikke gikk helt slik hun hadde håpet. Krohn Traaseth preker konstant om transparens, men hun er ikke mer skinnhellig enn at hun tillater seg å være litt selektiv selv. Snakk endeløst om det positive, begrav det negative. Helt i tråd med Pfeffers observasjoner.

Til tross for at Anita Krohn Traaseth er blitt en av Norges mest prominente ledere, vet vi svært lite om resultatene av Krohn Traaseths lederskap for organisasjonene hun ledet. Det blir man heller ikke særlig klokere om av å lese boken. Om sant skal sies synes det å være av sekundær betydning. Det kommer tydelig frem at Krohn Traaseths har et sterkt ønske og behov for å lede andre mennesker. Men hvorfor andre mennesker bør ledes av Krohn Traaseth er ikke et spørsmål som blir stilt. Heller ikke hvor eller hvordan de skal ledes. Allerede da Krohn Traaseth fikk sin første jobb snakker hun ikke om hva hun skal jobbe med, men «tenk å kunne si at jeg jobbet for et av verdens største teknologiselskaper! Kanskje få mulighet til å reise mer».

 

Ledelsesblogging eller bloggledelse

Når man leser Godt nok for de svina får man ikke inntrykk av at Krohn Traaseth har noen dypere ledelsesfilosofi, eller i det hele tatt noe ønske eller mål om å forbedre samfunnet gjennom sin ledelsesgjerning. Mens Peter Drucker innførte Management by Objectives kan man si at Krohn Traaseth utøver Management by Blogging. Før finanskrisen ble det sarkastisk sagt at General Motors ikke lenger var et bilselskap med en pensjonskasse, men en pensjonskasse som lager litt biler ved siden av. Likeledes er det ikke urimelig å spørre om Krohn Traaseth er en leder som blogger, eller en blogger som leder? Det er ingen tvil om at topplederverv øker bloggeren Tinteguris markedsverdi. Men det er vanskeligere å finne noe i innholdet på hennes blogg eller bok som taler for at Krohn Traaseth er en god leder.

Uten bloggen er sannsynligheten langt mindre for at Krohn Traaseth ville seilet frem som kandidat til å bli Innovasjon Norge-sjef. I desember sa hun at hun er avhengig av å blogge for å klare lederjobben.

Utover IQ Data, som gikk strake veien til skifteretten under Krohn Traaseths ledelse fra 2008 til 2009, er det begrenset grunnlag å bedømme hennes ledelseskvalifikasjoner på. I et gigantisk selskap som HP, som opererer i et marked i strukturell nedgang, er det begrenset hva sjefen i det norske satellittkontoret kan påvirke fra eller til. I Innovasjon Norge har Krohn Traaseth vært for kort tid til at fasit kan avlegges.

Det hun skriver mest om i boken er HP Norge, hvor hun satt som administrerende direktør fra 2012 til 2015. Her var det mye som skulle snus, restruktureres, transformeres, endres og omstilles, men det gis lite detaljer. Derimot får vi vite at det under Krohn Traaseths ledelse ble innført en ekstra dag med frukt (endringsledelse), det ble innført en familiedag (tillit), og ansatteaktiviteten HP Masterchef (kompetanseutvikling). Som følger av et tiltaksprogram for å oppdage skjulte talenter internt i organisasjonen, ble bedriftsbandet The High Performers etablert. Da den spanske Europasjefen gjestet norgeskontoret kledde Krohn Traaseth og co seg i bunad akkompagnert av Aleksander Rybak på fele. Slik leverte HP Norge tankelederskap og energi. På et møte for landsjefene fikk Krohn Traaseth ta en selfie med konsernsjef Meg Whitman.

I del tre deler Krohn Traaseth sine betraktninger om det meste fra, sosiale selskaper, blogging, verdien av norske kvinner, flink-pike-syndrom, mentaltrening og spisse albuer. Det blir slitsom lesning. Krohn Traaseth har meninger om det meste, men er ikke så nøye med å dokumentere dem. Den svært tynne kildelisten består hovedsakelig nyhets- og Wikipedia-artikler. Mentaltrenere som Live Landmark og Erik Bertrand Larssen er bedre representert enn professorer som Pfeffer.

 

Ledelseskrise

Når man leser Krohn Traaseths Godt nok for de svina og Pfeffers Leadership BS om hverandre er det ikke lett å bli optimistisk for styringen av samfunnets viktige organisasjoner i de kommende år, offentlige så vel som private. I en epoke med stagnerende økonomisk vekst men en stadig mer kompleks økonomi, eldrebølge og tilhørende press på velfersbudsjetter, er behovet for god ledelse prekært. God ledelse basert på fakta over følelser, hvor lederes interesser samstilles med organisasjonen de leder, og hvor ledere stilles til ansvar for resultater. Det høres enkelt ut, men dessverre er det lite som tyder på at vi beveger oss mot en tid med mer rasjonell, effektiv og vitenskapelig basert ledelse.

Det er ikke så mye Anita Krohn Traaseth individuelt som er problemet, men systemet som produserer ledere som Krohn Traaseth. Et system som fostrer frem ledere som skruppelløst kan promotere seg selv og egne interesser, ofte på bekostning av organisasjonene de er ment å lede. Den amerikanske investoren Warren Buffett har sagt at en bedrift bør være så robust at den kan drives selv av en idiot, for før eller siden vil det skje. Punktet hvor organisasjoner ledes av idioter er nok passert, men om samfunnets organisasjoner er robuste nok til å tåle det er et åpent spørsmål.

Svineledelse