Nyttårstale som symbol på nasjonal nedgang

Betraktninger om nyttårstaler

– Fra i dag vil mennesker med stort behov for bistand få lovfestet rett til brukerstyrt personlig assistanse, BPA. 

Erna Solberg, Statsministerens nyttårstale

 

Statsministerens nyttårstale burde være et ypperlig instrument for å presentere en nasjonal visjon. Hvis dette var Erna Solbergs mål i sin tale til nasjonen første nyttårsdag, feilet hun til de grader. Verre, hennes nyttårstale symboliserte nasjonal nedgang.

Det er kanskje urettferdig å sammenligne statsminister Erna Solbergs nyttårstale med dronning Elizabeth II av Englands juletale. Mens Solberg i år kun holdt sin andre nyttårstale for det norske folk, har dronning Elizabeth fått trening på dette helt siden 1952. Men hvem har sagt at verden er rettferdig.

Hvis ikke Solbergs regjering har kollapset innen neste julefeiring, kan hun gjøre klokt i å plukke opp noen tips fra den britiske monarken. Med flere slike uinspirerende nyttårstaler vil ikke Solberg ha sjans i havet til å bli gjenvalgt.

Mens Solberg i sin nyttårstale fremstår som et symbol for et slitent samfunn ikke lenger fruktbart og tappet for livskraft – pave Frans’ «europeiske bestemor» – er det den aldrende monarken som inspirerer med et budskap av håp og oppmuntring.

Det skinner så altfor tydelig gjennom hva statsministerens nyttårstale er et produkt av: en samlebåndstale lappet sammen av en gjeng middelmådigheter uten forestillingsevne eller historisk forståelse. Poengene er redusert til det mest klisjeaktige. Det hadde kanskje holdt for en bredde-ordfører i en eller annen bortgjemt kommune, men fra en statsminister forventer man gjerne noe mer.

«Vi kan alle gjøre en forskjell» – er en slik banalitet virkelig det beste statsministerens og hennes hoff av rådgivere kan komme opp med.

For det første var statsministerens tale, i år som i fjor, så dørgende kjedelig at hun kun kan ha klart å holde oppmerksomheten til de mest innbitte politikknerder gjennom kvarteret den varte – det virket som tre timer. Med en skjema-messig oppsummering av x antall hverdagshelter – à la en årskavalkade fra Norge Rundt, uten videosnuttene – og et tydelig behov for å for enhver pris ta med alt mellom himmel og jord – kreft, kollektivtilbud, FNs tusenårsmål, klima, gründere og terrorister – ender talen helt uten slagkraft.

Derimot har dronning Elizabeths tale en skarp rød linje hele veien i gjennom.

Etter en god tale skal selv den største døgenikt være i stand til å oppsummere essensen, i ett eller tre punkter.

Den britiske dronningen begynner sin tale med å fortelle om en statue av et omfavnende par utenfor ruinene av Coventry Cathedral, inspirert av historien om en dame som krysset Europa for å finne igjen sin ektemann etter første verdenskrig. Statuen bærer tittelen Reconciliation, eller forsoning, og det forblir den røde tråden gjennom Elizabeths tale.

Forsoningen mellom britiske og tyske soldater under julefreden på Vestfronten, for nøyaktig 100 år siden, hvor soldatene la ned våpnene og møttes i ingenmannsland for å utveksle gaver og synge julen inn – før krigingen fortsatte med full styrke morgenen etter. Deretter trekker dronningen med rojal subtilitet parallellen til den nødvendige forsoningen mellom England og Skottland etter årets politiske omveltninger. Avslutningsvis går dronningen tilbake til det opprinnelige julebudskapet, om hvordan Jesus Kristus, som prinsen av fred, har vært en inspirasjon, et anker og en rollemodell i hennes liv. Og selv om dronning Elizabeth utvilsomt har hatt tilgang til minst like mange (og vesentlig mer kompetente) assistenter enn den norske statsministeren, sier hun det på en måte som virker oppriktig og genuint – man kan til og med se tårer i dronningens øyner idet hun formaner til forsoning i møte med krig og uenighet.

Hva er så budskapet i Erna Solbergs nyttårstale? I sitt fånyttes forsøk på å gape over alt, blir vi sittende igjen med intet. Hun snakker om bedre organisering av helsetjenesten, at «pakkeforløp betyr at behandlingen skreddersys etter en fast mal basert på den beste kunnskap om hva som gir god behandling»; at «mennesker med stort behov for bistand fra i dag vil få lovfestet rett til brukerstyrt personlig assistanse»; at vi skal «bidra globalt» til å redde klimaet; «en historisk satsning på forskning, innovasjon og kunnskap»; og ikke minst floskelen over alle floskler, «at vi alle skal gjøre en forskjell.»

Det er sikkert vel ment, men Erna Solberg ender opp med å høres platt, og hennes tale blir en endeløs oppramsing av intetsigende tomprat, tung på byråkrat-sjargong med forbløffende tynn på visjon.

Selve presentasjonen gjør det ikke bedre.

Kontrasten mellom Rubens-kvinnen ikledd en kjole i fyldig burgunder, og Ingrid Schuleruds sterile, minimalistiske stue er slående. Det kan nesten virke som at noen fornærmede undersåtter har utsatt statsministeren for en slem narrestrek. For det er sjelden heldig å stå midt i et tomt rom for å holde en tale – selv ikke for en person med den mest Gatsbyesque takt, og den norske statsministeren er tross alt ikke mest kjent for grasiøs positur. Det er en grunn til at talerstolen i sin tid ble oppfunnet.

Her kunne statsministeren med fordel sett til kongen. HMK Harald V holder også sin nyttårstale stående. Men det er en essensiell forskjell. Kongen står bak sin skrivepult, som gir et inntrykk av soliditet og viser kongen i sitt rette element. I motsetning ser statsministeren helt malplassert ut, der hun står og ikke vet hvor hun skal plassere hendene, omgitt av merkelige plantevekster som må være noe som henger igjen fra Arbeiderpartiets regjeringsdager. For en med statsministerens figur ville det definitivt vært heldigere med dronning Elizabeths sittende variant, ved siden av en pult eller lite bord, slik at taleren går i ett med omgivelsene, ikke står i skrikende kontrast til dem.

Det vil ikke være overstadig overraskende dersom historikere, si om 200 år, ser tilbake på statsminister Erna Solbergs nyttårstale fra 2015 som en episode som markerte at det norske samfunnet hadde tapt sin vitalitet og dynamikk. Med statsminister Erna Solberg som det fremste symbolet på et visjonsløst folk så byråkratisert og sløvet av flere tiårs navlebeskuende middelklasse-komfort, hvor høye oljepriser i en periode støttet den hybristiske visjonen om «Den norske modellen» – et sandslott bygget på Jantes ideal om middelmådighet. Men selv om man begraver seg ned i sin egen navle, kan man ikke gjemme seg fra realitetene i det uendelige. Som andre hovmodige sivilisasjoner forut seg skulle den norske nå møte sitt endelikt. Det var dog ikke Napoleonistisk militær megalomani eller Marxistisk-Leninistisk utopi som skulle bli det norske samfunns undergang, men simpelthen den gradvise degradasjonen av kognitive og fysiske kapabiliteter som følger for et samfunn som forguder det middelmådige – som så tydelig demonstrert i statsministerens visjonsløse nyttårstale.

Advertisements
Nyttårstale som symbol på nasjonal nedgang

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s