Har Vestens økonomier stagnert?

Hva vil fremtiden bringe – Sekulær stagnasjon eller teknologisk Utopia?

Da Virgin Galactics romferge VSS Enterprise tidligere i høst gikk i oppløsning og kom styrtende ned i Mojave-ørkenen, kun sekunder etter å ha separert fra moderskipet, var det to vidt forskjellige tolkninger av denne katastrofen. Markerte dette enden på den dumdristige ideen om privat romfart? Eller var det kun en av mange tragiske men uunngåelige skrubbsår på sivilisasjonens ustoppelige marsj?

De motstridende konklusjonene som er blitt trukket fra Virgin Galactic-ulykken er symptomatisk for en bredere debatt om tingenes tilstand. Den «utviklede» verden har nådd et kritisk vendepunkt, såpass mye kan optimistene og skeptikerne enes om. Spørsmålet er bare hvilken vei det vil vende. Vil den pågående revolusjonen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil bære stafettpinnen videre fra den første og andre industrielle revolusjonene, og sørge for en fremtid av overflod? Eller er det en fare for at økonomisk vekst og fremgang har kommet til et logisk endepunkt, og at alt vi har i sikte herifra er endeløs stagnasjon?

Økonomiens «jernlov»

Økonomisk vekst har kommet til å bli noe man har tatt for gitt, som om det var en «jernlov» som sa at verdiskapning per innbygger skal vokse med to prosent er år i en konstant og uendelig prosess. Det har hittil ikke vært en urimelig antagelse. En slik lov om økonomisk vekst har ikke bare solid forankring i teori, men også i empiri. For gjennom hele det 20. århundre har bruttonasjonalprodukt i Nord-Amerika og Vest-Europa økt med 3-4 prosent per år og verdiskapning per capita med to prosent per år.

Det er lett å glemme at det ikke alltid var slik. Men om man ser i et lengre historisk perspektiv er økonomisk vekst et relativt nytt fenomen. Før James Watt tente lunten for den industrielle revolusjon med sin oppfinnelse av dampmotoren i 1765 hadde det knapt vært noen som helst økonomisk vekst siden Romerrikets dager. Det fantes ikke noe i nærheten av dagens forutsetning om konstant materiell progresjon. I stedet rådet den bibelske forventingen om at syv fete år unektelig ville følges av syv magre. Og sjelden avvek et menneskeliv nevneverdig fra Hobbes’ beskrivelse som «solitary, poor, brutish, nasty and short».

Men tross Malthus’ dystre spådommer om overpopulasjon og hungersnød, har altså menneskeheten klart å karre seg ut av gjørmen, og nådd de eleverte/prominente høyder vi i dag kjenner som vestlig sivilisasjon. Et interessant aritmetisk faktum med den økonomiske fremgangen siden rundt år 1800 er at den ikke har vært et lineært, men eksponentielt fenomen. Det har betydd at levestandarder i Nord-Amerika og Vest-Europa (i den grad de meningsfullt kan sammenlignes over lange historiske løp) doblet seg i løpet av det 19. århundre, og opplevde ytterligere en 7-8-dobling i det 20. De færreste blant Hobbes’ eller for den saks skyld Malthus’ kontemporære kunne forestilt seg at noe slikt var mulig.

En sentral driver for denne utviklingen har vært den vestlige sivilisasjonens eventyrlige innovasjonskraft, som muliggjorde Vestens kvantesprang og etterlot resten av kloden i støvet. I den østerrikske økonomen Joseph Schumpeters ord: «Innovasjon er det enestående faktum i det kapitalistiske samfunns økonomiske historie, og er i høy grad ansvarlig for det meste som vi ved første øyekast ville tilskrive til andre faktorer». Det er innovasjon som har latt menneskeheten få mer ut av tilsynelatende knappe ressurser for hvert år som går. Slik at selv om verdens befolkning har økt fra rundt en milliard i 1800 til over syv milliarder i dag, har ikke verdiskapningen bare klart å holde takt med befolkningsveksten, men økt med multipler av den.

Divergens

For å vende tilbake til innledningen med så er Virgin Galactic på mange måter illustrativ for tilstanden til samfunnets innovasjonskraft i dag, og denne ene episoden peker i forskjellige retninger for hva fremtiden vil bringe.

På den ene siden passer arkitekten bak Virgin Galactic, Sir Richard Branson stereotypen på en visjonær entreprenør som ikke nøler med å ta enorm risiko i hasardiøse prosjekter. For eksempel romfart – en bransje de fleste «eksperter» har ansett for å være forbeholdt staten; «Hva har privat sektor å gjøre i verdensommet? Og hvordan skal de kunne tjene penger på det?» Men Branson og et knippe andre forretningsmenn, inkludert Tesla-gründer Elon Musks SpaceX og Amazon-grunnlegger Jeff Bezos’ Blue Origin, har ikke valgt å lytte til skeptikerne. På SpaceXs nettside står det at selskapets ultimate mål er å la folk bo på andre planeter, (noe som nok vil gi den mest risikovillige investor betenkeligheter).

Men på den annen side er det påfallende at VSS Enterprise ikke bare benyttet teknologi, men faktiske motorer produsert i Sovjetunionen på 1960-tallet. Sagt litt stygt ville det da kanskje vært mer oppsiktsvekkende om farkosten ikke styrtet. Kun de mest hemningsløse hadde våget å sette seg inn i en 60-talls sovjetisk bil, for ikke å snakke om 60-talls sovjetisk romskip. Konfrontert med dette faktum vil nok mange spørre seg, har teknologien virkelig ikke kommet lengre enn dette? Vi snakker om kolonier på Mars, men baserer oss på teknologi fra Khrusjtsjovs dager? Her synes det å ha skjedd en forgrening et sted.

Risikokapitalisten Peter Thiel setter denne forgreningen på spissen i sin nye bok om entreprenørskap, Zero to One, og i en rapport fra hans fond med tittelen «What Happened to the Future?» Thiels tese er at mens det har vært en sterk fremgang i «the economy of bits» så har utviklingen i «the economy of atoms» stoppet opp.

«We wanted flying cars, instead we got 140 characters», er et av Thiels bombastiske utsagn. Poenget til Thiel her er ikke at der en noe galt med forretningsmodellene til selskaper som Twitter (selv om han nylig kalte det et «fryktelig vanstyrt selskap») eller Facebook, hvor Thiel var første eksterne investor, men at det ikke er nok til å løfte sivilisasjonen til neste nivå.

Ifølge Thiel har innovasjonen mer eller mindre stoppet opp siden 1970-tallet. Unntaket er IKT-sektoren, ergo the economy of bits, men i resten av økonomien, the economy of atoms, har det ikke skjedd stort, hevder Thiel. Thiel hevder ikke å ha forklaringen på hvorfor utviklingen stoppet opp, men han lenker det likefullt til et nokså bestemt tidspunkt: “We landed on the moon in July 1969 and Woodstock started three weeks later. With the benefit of hindsight, that’s when the hippies won and somehow progress sort of died, the idea of progress came to an end.”

Det har ikke vært en mann på månen siden 1972 nå. NASAs romfergeprogram ble pensjonert i 2011. Den planlagte etterfølgeren, Constellation-programmet med mål om retur til månen innen 2020, ble skrinlagt av President Obama i 2010. Dermed står USA uten evne til å reise til månen. Selv for å nå Den internasjonale romstasjonen (ISS) er USA avhengig av hjelp fra Russlands Roscosmos – ikke noe drømmesituasjon i dagens geopolitiske klima. Etter å ha blitt truffet av amerikanske sanksjoner tidligere i år, twitret Russlands vise-statsminister Dmitry Rogozin syrlig, «Jeg foreslår USA sender sine astronauter til ISS med en trampoline.» For å unngå dette avhenger nå mye av suksessen til private selskaper som SpaceX og Orbital Sciences.

En av de store barrierene for disse selskapene å komme ut i og utnytte verdensrommet forblir imidlertid de massive kostnadene for å få material ut i rommet. Som Thiels rapport utbroderer, på omkring 19.000 dollar per kilogram har denne prisen knapt beveget seg siden 1960-tallet. Det har altså ikke vært den samme deflasjonstrenden i verdensrommet som for de aller fleste elektroniske artikler. Det henger gjerne sammen med at det ikke er blitt investert like mye i forskning og utvikling innen romfart, som for eksempel fjernsynsapparater.

Tappet potensial

Et tilsvarende eksempel trekker professor Robert Gordon frem i sin kontroversielle akademiske artikkel Is US Economic Growth Over – som har skapt heftig debatt i økonomikretser. Gordons overordnede hypotese er at den eventyrlige økonomiske veksten de siste 250 årene kan være unntaket heller enn regelen, og at vi kan gå tilbake til pre-industrielle takter med knapt noen økonomisk vekst i det hele tatt. Et eksempel Gordon anvender er velkjent og dreier seg om transporthastighet.

Frem til 1830 var hastigheten på passasjer- og frakttransport begrenset av «hoven og seilet». Så, med fremmarsjen av damplokomotivet, bilen og flyet økte transporthastighetene eksponentielt de neste 130 årene. Helt til det toppet seg med introduksjonen av Boeings 707 i 1958, som lot passasjerer reise til da ufattelige 550 miles i timen (885km/t). Men siden den gang har ikke transporthastighetene økt det grann. Concorden er blitt skrinlagt, og faktisk flyr passasjerfly tregere i dag enn i 1958, for å spare drivstoff. (Og det er før man regner med hvor mye tid dagens passasjerer må bruke på å vente i kø og bli mishandlet i sikkerhetskontrollen).

Som den amerikanske National Academy of Engineering (NAE) beskriver i en rapport for å oppsummere 100 år med luftfart, så har «historien for massemobilitet siden den industrielle revolusjon vært en historie om økende hastighet.» For hvert hundreår har det vært en tidobling i transporthastighet. Fra å kunne reise 10 kilometer i timen med hestevogn i 1800, 100 kilometer i timen med jernbane i 1900, til 1.000 kilometer i timen med fly i 2000. Men kan vi forvente å reise 10.000 kilometer i timen i 2100? For øyeblikket virker det ikke veldig plausibelt.[1]

Hele flybransjen har egentlig vært gjennom en lang reise med synkende forventninger. Det var ikke lenger tilbake enn da NAE publiserte sin rapport i 2004 at det fortsatt rådet en optimisme, om at fremtiden ville bringe større, raskere og mer spektakulære flymaskiner – det ultimate symbolet på menneskets triumf over omgivelsene. Men siden Airbus’ superjumbo A380 lettet for første gang det påfølgende år, har det gått strake veien nedover. Da Airbus lanserte denne flyvende mastodonten spurte man seg hva Boeing ville svare med – alt er jo større i Amerika. Det var derfor en følelse av deflasjon da Boeing ikke ville være med på noe kappløp om å lage det største og raskeste, men i stedet gikk for en oppdatering av sin jumbojet 747 – praktisk talt det samme designet som i 1968. Boeings store satsning skulle heller være langdistanseflyet 787 Dreamliner – et fly som er både mindre og tregere enn 747, men som skulle tilby overlegen drivstofføkonomi. Boeing kan i grunnen ikke anklages for mangel på visjoner; Airbus har ikke solgt mer enn en fjerdedel av de 1.200 A380 de håpet, og i 2014 har ikke superjumboen fått én eneste ordre. Det bærer nå mot en mulig utfasing av A380-programmet allerede i 2018. Men 787 har potensielt vært en enda større fadese – plaget av flere års forsinkelser og brennbare litium-ionbatterier. Nå har flybransjen sunket til et punkt hvor innovasjon dreier seg om hvem som kan tilby den flateste sengen på første klasse, noe som ikke hadde betydd så mye hadde bare passasjeren blitt fraktet raskere fra A til B.

Tre revolusjoner

Eksempelet om transporthastigheter illustrerer Gordons tese om at stagnasjon kan være fremfor oss. I sin analyse gjennomgår han effektene av de tre industrielle revolusjonene for innovasjon, produktivitet og økonomisk vekst. Det er for de fleste praktiske formål en felles forståelse for hva disse tre revolusjonene i tur innebar, men det er likevel rom for forskjellige tolkninger. For ordens skyld definerer Gordon Den første industrielle revolusjon til perioden 1750 til 1830, hvor de viktigste nyvinningene var dampmotoren, spinnemaskiner og jernbanen; Den andre industrielle revolusjon i perioden 1870 til 1900, hvor man i en forbløffende kort periode opplevde oppfinnelsen av verdensforandrende teknologier som elektrisitet, forbrenningsmotoren og innlagt vann; og Den tredje industrielle revolusjon fra 1960 til i dag, som så begynnelsen på datamaskinalderen.

Av de tre industrielle revolusjonene argumenterer Gordon at den andre var klart den viktigste.

Den første industrielle revolusjon lot menneskeheten ta et avgjørende byks ut av jordbrukssamfunnet og la et viktig fundament for videre utvikling. Men det tok lang tid før teknologiene som ble oppfunnet i denne perioden, dampmotoren, spinnemaskiner, egreneringsmaskinen (cotton gin), dampskip og infantile tog, ble spredt og begynte å få merkbar effekt på økonomiens produktivitet. I Gordons estimat tok det 150 år før disse innovasjonene kastet av seg for fullt.

Gordon er ikke i tvil om at de innovasjonene som har gitt størst bidrag til økende levestandarder alle kom i en bemerkelsesverdig kort periode mellom 1870 og 1900, det vi kjenner som Den andre industrielle revolusjon. Elektrisk lys og en brukbar forbrenningsmotor ble for eksempel begge funnet opp i løpet av en tremånedersperiode i 1879. Telefonen, fonografen/grammofonen og filmteknologi hadde alle kommet i løpet av 1880-tallet. Det var en tidobling i utbredelsen av vannforsyning i USA mellom 1870 og 1900.

Effektene på økonomien var paradigmeskiftende, og i motsetning til under Den første industrielle revolusjon, umiddelbar. Som Gordon påpeker, innen utbruddet til Den store depresjonen i 1929 fantes både biler, fly, kloakknett, elektrisk maskineri, heiser, radio, fotografi, plastikk, og kjemikalie-, legemiddel-, og petroleumsindustri. Alle ting som ikke hadde eksistert et halvt århundre før, og som ville vært ufattelig i 1829.

Gordons argument er at de revolusjonerende teknologiene som ble utviklet mellom 1870 og 1900, samt «follow-up»-oppfinnelser som fjernsynsapparatet, klimaanlegg og motorveinettverk, var den viktigste drivkraften for økonomisk vekst de neste 100 årene.

Her er det interessant hvordan Gordon ser på innovasjonsprosessen som en serie separate oppfinnelser fulgt av inkrementelle forbedringer som gradvis tapper hele potensialet til den opprinnelige oppfinnelsen. Med en slik tolkning er økonomisk vekst et resultat av engangseffekter som vanskelig kan gjentas etter de har løpt sitt fule løp. Et eksempel på det er den nevnte utviklingen for transporthastigheter. Andre er overgangen fra vannbærende husfruer til innlagt vann, fra dyredreven til maskinell fremdrift, og fra å være overgitt til vær og vind til å kunne ha jevn varme og belysning til alle døgnets timer. Det er også grunnen til Gordons pessimisme. Utbyttene fra Den andre industrielle revolusjon har sakte men sikkert begynt å avta og vi nærmer oss en logisk slutt. Som professor Tyler Cowen sier i boken The Great Stagnation, vi har plukket alle de lavthengende fruktene – og den økonomiske veksten siden 1970-tallet har i stor grad vært drevet av «Ponzi»-finans.

Gordon har heller ikke noen tro på at Den tredje industrielle revolusjon, med fremveksten av datamaskiner, mobiltelefoner og internett, vil gi økonomien et like kraftig løft som teknologiene fra Den andre industrielle revolusjon. Det er en kontroversiell påstand. Men Gordon har tallene på sin side, ihvertfall foreløpig.

For å illustrere sitt poeng stiller Gordon et retorisk spørsmål. Gitt valget mellom å kunne nyte alle oppfinnelsene siden 2002, men ingen tidligere, eller all teknologi frem til 2002, men ingen senere – hva ville du valgt? I essens, å ha Twitter uten toalett, eller å ha toalett uten Twitter. (I Gordons øyne er svaret åpenbart).

Stagnasjon

Hvis man ser på statistikken for historisk produktivitetsvekst i USA, (produktivitetsvekst da definert som verdiskapning per arbeidstime, selv om Gordon kalkulerer tallene på en litt annen måte enn det amerikanske byrået for arbeidsstatistikks publiserte statistikk for arbeidsproduktivitet), økte den i gjennomsnitt med 2,33 prosent per år i perioden 1891 til 1972. Men så, på det tidspunktet hvor Peter Thiel mener at hippiene overtok og ideen om progresjon døde, skjer det faktisk et tydelig negativt skifte. For mellom 1972 og 1996 sank årlig produktivitetsvekst til kun 1,38 prosent. Det var i dette intervallet, nærmere bestemt i 1987, at Robert Solow klaget i The New York Review of Books at: «You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.»

På midten av 1990-tallet fikk produktivitetsveksten imidlertid et nytt boost. Årlig produktivitetsvekst var på hele 2,46 prosent per år mellom 1996 og 2004. Endelig kunne man se datamaskinalderen i produktivitetsstatistikken også. Men denne effekten skulle bli forbløffende kortvarig. Mellom 2004 og 2012 sank produktivitetsveksten tilbake til 1,33 prosent per år – enda lavere enn i perioden 1972-1996.

Forskjellen mellom 2,33 prosent og 1,33 prosent høres kanskje ikke så stor ut, men med renters rente-effekten blir utslagene over tid enorme. Hvis produktivitetsveksten er 2,33 prosent tar det 30 år å doble velstandsnivået i økonomien. Men hvis produktiviteten øker med 1,33 prosent tar en dobling av velstandsnivået 52,5 år. En økonomi med 2,33 prosent vil ha rukket å tredoblet levestandardene, noe som tar 48 år, innen en økonomi med 1,33 prosent produktivitetsvekst har doblet.

Her er det igjen stor uenighet mellom skeptikerne og optimistene. Er dette kun snakk om et midlertidig dipp i produktivitetsveksten, slik den gikk i kraftige rykk og napp også i de to tidligere industrielle revolusjonene? Eller vil rett og slett ikke internettalderen og all ny teknologi som er kommet med den gjøre oss mer produktive? Gordon er kanskje ikke overraskende av den andre oppfatningen. Han mener en årsak er at innovasjonen etter årtusenskiftet i stor grad har vært sentrert på fritid og underholdning. Strålene eksempler på dette er dagens teknologiyndlinger, som Facebook og Twitter, og ikke minst Apple med sin iPhone, iPad og Apple TV. Alle disse nyvinningene lar oss gjøre ting vi ikke kunne gjøre før. Men om de fortsetter tradisjonen med å erstatte menneskelig arbeid med maskiner, og gjør økonomien fundamentalt mer produktiv er et ganske annet spørsmål. Gordon tror ikke det. I så måte sympatiserer han med Thiel, i at Facebook og Twitter er fine selskaper, men ikke nok til å løfte menneskeheten til neste nivå på samme måte som oppfinnelsene fra Den andre industrielle revolusjon gjorde.

Den andre maskinalder

Noen som har et langt mer optimistisk syn for hva teknologi vil bringe for fremtiden er Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee fra Massachussets Institute of Technology (MIT), hvis bok The Second Machine Age i Minerva ble vurdert til å være viktigere enn Thomas Pikettys Kapital i det 21. århundre.

Brynjolfsson og McAfee mener også at vi er ved et vendepunkt. Men i motsetning til Gordon mener de at vi står på randen til et nytt kvantesprang. Vi har entret The Second Machine Age. Den første maskinalderen var den industrielle revolusjon, (Brynjofsson og McAfee lemper sammen industriell revolusjon en og to). Den gang skjedde det et skifte fra manuelt arbeid til mentalt arbeid. Nå står vi fremfor et skifte fra mentalt arbeid til kunstig intelligens (AI).

Brynjofsson og McAfee refererer til fortellingen om oppfinneren av sjakk som ba keiseren i det indiske Gupta-imperiet om å bli belønnet med ett korn ris for den første ruten på brettet, to for den andre fire for den tredje og så videre. Dette høres først ikke mye ut. Men når et sjakkbrett har 64 ruter og det opprinnelige riskornet skal dobles 63 ganger kommer man opp i astronomiske summer. Etter halve sjakkbrettet er belønningen nådd 4 milliarder riskorn, som tilsvarende en rismark fortsatt er en håndterlig mengde. Men etter 63 doblinger vil oppfinnerens krav ha kommet opp i et høyere antall riskorn enn som er blitt produsert gjennom hele verdens historie. (I noen av versjoner ender fortellingen følgelig med at keiseren gjør det eneste fornuftige når han innser han er blitt lurt, og kapper av oppfinnerens hode).

Brynjofsson og McAfee benytter denne fortellingen som en parallell til Moore’s Law. Først presentert av halvlederprodusenten Intels grunnlegger Gordon Moore i 1965, sier Moore’s Law at datamaskiners prosesseringskraft – antall transistorer på en mikrobrikke – vil doble seg hver 24. måned, (ofte også sagt hver 18. måned). Moore’s opprinnelige spådom strakk seg bare ti år til 1975, men loven som bærer hans navn har holdt i et halvt århundre nå.

Likevel mener Brynjofsson og McAfee at det er først nå Moore’s Law entrer den andre halvdelen av sjakkbrettet. Det vil ifølge de to MIT-akademikerne nye teknologiske gjennombrudd som kun for få år siden forble science fiction. Et eksempel Brynjofsson og McAfee viser til er førerløse biler, hvor det har vært en enorm utvikling det siste tiåret. Da det amerikanske forsvarsdepartementets DARPA-program (opprinnelig laget som en respons på Sovjets Sputnik-oppskytning for å stimulere til innovasjon anvendelig innen forsvaret) arrangerte et 240 kilometers ørkenløp for førerløse biler i 2004, kom ikke den beste «bilen» stort lenger enn en mil på veien. I dag kan derimot prototypen av Googles førerløse bil sannsynligvis frakte passasjerer tryggere enn de fleste menneskelige chaffeurer, i det minste i konvensjonelle kjøremiljøer, (problemene dukker opp i ukonvensjonelle situasjoner, som kan være enkle for et menneske men kan sette en datamaskin ut av spill). Googles mål er å ha en fullt autonom førerløs bil innen 2017-2020. Kanskje vil vi få se flyvende biler likevel?

At produktivitetsveksten har avtatt markant siden 1970-tallet er noe også Brynjofsson og McAfee vedkjenner, men som de ikke bekymrer seg for. De mener simpelthen at det er en naturlig funksjon av at det tar tid før teknologisk utvikling oversettes til økonomis vekst, gjerne svært langt tid. Brynjofsson og McAfee argumenterer med at det var et helt tilsvarende produktivitetsparadoks på 1890-tallet, og at det tok flere tiår før flere av de viktigste oppfinnelsene i Den andre industrielle revolusjon gav kraftige utslag i produktivitetsstatistikken.

Påstanden til Brynjofsson og McAfee om at nedgangen i produktivitetsveksten i vestlige økonomier siden 2005 dels er en ettervirkning av finanskrisen er derimot mer dubiøs. Det er naturlig at både BNP, sysselsetning og (totalfaktor-) produktivitet faller markant i en resesjon. Men som Federal Reserve-økonom John Fernald fastslår i studien Productivity and Potential Output Before, During and After the Great Recession, er det lite empirisk bevis for at produktiviteten skal falle permanent som følge av en nedgangskonjunktur.

Feilmåling

Brynjofsson og McAfee argumenterer dessuten for at konvensjonell BNP-statistikk ikke adekvat fanger opp de teknologiske fremskrittene Den andre maskinalderen har bragt, og økningene i folks levestandard det har gitt. Hvordan skal man for eksempel beregne den inkrementell samfunnsøkonomiske verdien av Apples iPhone? Mobiltelefonene før lanseringen av iPhone kunne i og for seg tjene samme grunnleggende funksjon, ringe og sende tekstmeldinger. Likevel er det hevet over enhver tvil at iPhone markerte et paradigmeskifte innen mobiltelefoni, men som det ikke er lett å kvantifisere de økonomiske gevinstene av. Brynjofsson og McAfee har så absolutt et poeng her; vi har fått mye ny teknologi vi ikke hadde før. Det forblir imidlertid et spørsmål hvor mye flere av disse nye teknologiene, som iPhone eller sosiale medier, har bidratt til fundamentalt øke økonomiens produktive kapasitet. Og selv om Brynjofsson og McAfee har et poeng, blinker det alltid en varsellampe når noen argumenterer for et fenomen som ikke vises i statistikken, og sier at det ikke er argumentet men statistikken som er feil. For å anvende en vel folkelig analogi, blir det litt som å skylde på dommeren for at man taper en fotballkamp.

Brynjofsson og McAfee har fundamentalt et helt annet syn på innovasjonsprosessen enn for eksempel Gordon eller Cowen. Gordon beskriver innovasjonsprosessen som en «serie distinkte oppfinnelser fulgt av inkrementelle forbedringer som omsider tapper det fulle potensialet til den opprinnelige oppfinnelsen.» Dette forklarer Gordons syn på at det spesielt i Den andre industrielle revolusjon ble oppfunnet en rekke General Purpose Technologies, eller almennyttige teknologier som hadde transformative bidrag til mange sektorer av økonomien, og som førte til en strøm av «follow-up»-oppfinnelser avledet av den opprinnelige teknologien – slik forbrenningsmotoren ledet til bilen, senere fly, og komplementære oppfinnelser som motorveien. Men som Gordon og Cowen mener, kommer det til slutt til et punkt hvor potensialet for innovasjon tømmes – hvor alle fruktene har blitt spist opp. Brynjofsson og McAfee mener imidlertid et slikt «innovasjon-som-frukt»-perspektiv blir altfor sneversynt. De mener istedet at nøkkelen til innovasjon ligger i rekombinasjon av eksisterende ting og teknologier. Og i motsetning til Gordon mener Brynjofsson og McAfee at digitale teknologier vil være den mest almennyttige teknologien av alle, som vil åpne uante muligheter for å rekombinere ideer og teknologier på fruktbare måter.

Uoppdagede lavthengende frukter

Av og til når man leser The Second Machine Age kan man få følelsen av Brynjofsson og McAfee har et for Silicon Valley-sentrert syn på økonomien, og at de blir så entusiastiske for hva som skjer i den virtuelle verden at de kanskje glemmer hva som foregår i den «virkelige» verden.

En annen tilnærming tilnærming til hva som skal drive produktivitetsveksten fremover finner man i boken The Resource Revolution, av McKinsey-konsulentene Matt Rogers og Stefan Heck (nå professor ved Stanford-universitetet).

I kjent McKinsey-stil begynner forfatterne med å sette sammen et par store runde tall i en overordnet tese som høres smart ut, men som man egentlig ikke blir så mye klokere av: Innen 2030 vil 2,5 milliarder mennesker løftes ut av fattigdom, entre middelklassen, urbanisere og bli en del av den globaliserte økonomien.

Det vil legge et enormt press på økonomien. Under Den første industrielle revolusjon ble 130 millioner, eller 13 prosent av verdens daværende befolkning, industrialisert. I Den andre industrielle revolusjon ytterligere 16 prosent. Men i løpet av Den tredje industrielle revolusjon (som forfatterne løst definerer) vil ytterligere 2,5 milliarder mennesker, tilsvarende 37 prosent av jordens befolkning, tre inn i de industrialiserte rekker.

I Malthus’ øyne ville en slik belastning vært mye mer enn jordkloden kan bære. Rogers og Heck er derimot av en mer optimistisk oppfatning. I motsetning til Gordon og Cowen mener de at det fortsatt er mange lave frukter å plukke, og at mange av dem er å finne i helt andre «eplehager» enn Brynjofsson og McAfee ferdes i.

Den forglemte revolusjon

Rogers og Heck bryter ned sin analyse til å studere hver for seg økonomiens tre produksjonsfaktorer, som Adam Smith i sin tid definerte: 1) Arbeidskapital, 2) Realkapital, og 3) Naturkapital. Her kommer Rogers og Heck med en fundamental innsikt. Den første industrielle revolusjon ledet til en radikal forbedring i arbeidsproduktivitet, idet arbeidere skiftet fra å pløye marken til å jobbe i fabrikker, hvor dampmotoren gjorde det mulig for én mann å gjøre manges arbeid. I Den andre industrielle revolusjon var det så realkapitalens produktivitet som ble revolusjonert. Det var først i denne epoken (ca 1850 til 1920) at den moderne oppfatningen av forretningsvirksomhet oppstod. Med det fulgte en voldsom vekst i realkapitalen, med de første moderne fabrikker, maskineri, broer og jernbaner, i tillegg til nye organisasjonsprinsipper. Men, så til Rogers og Hecks poeng: Den siste produksjonsfaktoren, naturkapitalen, har ikke gjennomgått noen tilsvarende produktivitetsrevolusjon som arbeidskapitalen og realkapitalen. Det må komme i Den tredje industrielle revolusjon, det vil si i dag.

Rogers og Heck viser til at mens alle gode ledere vet å kalkulere rentabiliteten på sysselsatt kapital, er det ytterst få bedrifter som har optimert rentabilitet på naturkapital – eksempelvis hvor mange enheter av innsatsfaktorer som stål, kull eller vann som går med per enhet av endelig produksjon. Ifølge Rogers og Heck er det her vi finner de lavthengende fruktene som er overmodne for å plukkes. I en fortsettelse av McKinsey-doktrinen skyter konsulentforfatterne ut et nytt stort tall, og hevder at ressursproduktiviteten i verdensøkonomien kan økes med tigangeren fra dagens nivåer.

Å utnytte naturressursene ti ganger så effektivt er et ambisiøst mål, men det er utvilsomt stort rom for forbedring. Det fordrer også at det tenkes utenfor boksen. Rogers og Heck trekker frem bilen som et eksempel. Den gjennomsnittlige bilen står parkert 96 prosent av tiden, og halvparten av de fire prosentene av tiden bilen faktisk kjøres går med til å lete etter parkering eller stå i kø. Kun en prosent av drivstoffet som går ned i bilens takk går til å bevege passasjeren fra punkt A til B. Med tanke på all kapitalen som går med til å tilvirke en bil og drivstoffet som driver den, er dette høyst ineffektiv ressursbruk.

Sløsing av kapitalen

Hva dette eksempelet illustrerer er at mer effektivt ikke bare, og ikke engang først og fremst å redusere forbruket av naturressurser som går med til et gitt produksjonsformål, som tilvirkning av en bil. Men at nøkkelen til transformative produktivitetsgevinster ligger i å klekke ut nye organisasjonsmetoder og forretningsmodeller. Tenk bare om gjennomsnittsbilen kunne komme opp i en utnyttelsesgrad på 20-30 prosent, fra dagens fire.

Et selskap som er i vinden her er naturligvis Uber, som er i ferd med å endevende drosjenæringen. Uber har like bra, eller bedre biler enn tradisjonelle drosjer. Selskapet tilbyr lavere priser til forbrukeren og høyere lønn til chaffeuren, og etter de fleste målmerker byr Uber på en overlegen kundeopplevelse sammenlignet med tradisjonelle drosjer. Grunnen til at dette er mulig er ikke fordi Uber har revolusjonert bilkonseptet. Selskapet har simpelthen introdusert eksisterende nettverksteori til en bransje som ikke henger med i tiden – som tatt ut fra Brynjofsson og McAfees oppskriftsbok. (På tross av, eller kanskje heller nettopp på grunn av dette har Uber møtt sterk politisk motstand. Men over tid er det nærliggende å tro at Jan Stenbeck-doktrinen om at «Teknik slår Politik» vil holde også her).

Et annet eksempel på usannsynlig re-kombinasjon Rogers og Heck trekker frem er fra hydraulisk oppsprekking – eller «fracking» – som har spilt en instrumental rolle i den amerikanske skifergassrevolusjonen. Ved å låne sensor- og joystick-teknologi fra videospillbransjen ble det mulig å bore horisontalt etter olje og gass i skiferlag som tidligere var utilgjengelige eller uøkonomiske.

Men langt ifra alle bransjer har sett slike produktivitetsgjennombrudd. Mens arbeidsproduktiviteten har økt med 100 prosent de to siste tiårene, har naturressursproduktiviteten bare økt med 5-10 prosent. I bygg- og anleggssektoren har produktivitetsveksten vært negativ. Rogers og Heck inkluderer også en megetsigende vittighet: Mens Alexander Graham Bell ville blitt forbauset over dagens mobilnett, ville Thomas Edison vært forferdet av at kraftnettet fortsatt er nesten akkurat som han forlot det.

Det er mye potensial å hente, men det er en lang vei å gå. Som eksempelet med bilen viser er det ingen tvil om at den i teorien kan brukes mer effektivt, men utfordringen er å få til det i praksis. Det er en trend i utviklede økonomier at befolkningen både har færre biler og kjører dem mindre. Teknologi er en viktig grunn til dette. Mange ting man før trengte bilen til, kan man nå gjøre på internett istedet – for eksempel noen enkle klikk på Amazon fremfor å kjøre til bokhandelen. Likevel er det mange barrierer som skal overkommes før folk er villig til å droppe bileierskap helt og fullt til fordel for bildelingstjenester som Uber. Ideen om at kolleger kan kjøre bil sammen til jobb er på ingen måte ny, men adopsjonen av slik praksis har om noe vist seg forbløffende seig. Bilen fungerer for mange på sett og vis som en forsikring. Poenget er ikke at man bruker den hele tiden, men man er villig til å betale et premium for å ha den når det virkelig trengs.

Rogers og Heck belyser helt klart flere sentrale problemstillinger i Resource Revolution. Brynjofsson og McAfees digitalisering av økonomien er ikke den eneste kaninen i flosshatten. Det er fortsatt lavthengende frukter å plukke i mer «kjedelige» og uglamorøse kriker og kroker av økonomien, som har potensial til å drive produktivitetsveksten fremover.

Mer effektiv materialbruk er et naturlig sted å begynne, som når flyselskapet Boeing reduserer sin buy-to-fly ratio for materialer som inngår i flyproduksjonen fra 30:1 til 3:1 eller 1:1. Fremvoksende og ressurssløsende økonomier som Kina har spesielt mye å hente her. Land som Kina og India forbruker langt mer energi og materialer per enhet av økonomisk verdiskapning enn vestlige økonomier, og har mye å hente bare ved å tilnærme seg vestlige nivåer. For de utviklede økonomiene er det mer krevende. Men et område som åpner muligheter for produktivitetsgevinster er materialteknikk. Her står vi på trappene til banebrytende fremsteg, takket være nanoteknologi og in silico (computer-simulert) materialoptimering. For eksempel helt nye materialer som grafén, hvis molekyler kan arrangeres så det både blir verdens sterkeste eller mest fleksible material.

Fremtiden kan se lys ut. Likevel kommer man ikke bort fra at produktivitetsstatistikken, ihvertfall for øyeblikket, ikke viser det vi ønsker å se. Siden midten av 2000-tallet har produktivitetsveksten slakket av til +/- en prosent, halvparten av historiske rater. Det gjelder både USA, Japan, eurosonen og også Norden. I Storbritannia har arbeidsproduktiviteten regelrett falt, med 2,2 prosent kumulativt mellom første kvartal 2008 og andre kvartal 2014. I Norge, Danmark og Finland har produktivitetsveksten sunket til rundt en prosent per år det siste tiåret, fra 2-3 prosent årlig på 1980-tallet.

A riddle, wrapped in a mystery, inside an enigma; but perhaps there is a key

Vi skal imidlertid være forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner, hverken i den ene retningen eller andre. Produktivitetsvekst har aldri beveget seg i en rett linje, selv om den overordnede trenden har vært klart stigende i 200 år. Kanskje må vi gi IKT-revolusjonen tid, fortsatt flere decennier, før internett for alvor gir utslag i økonomien, slik den fulle effekten av dampmotoren ikke ble kjent før på 1830-tallet, en mannsalder etter James Watts oppfinnelse. Eller som Fernald påpeker, kanskje den trege produktivitetsveksten siden 2005 bare var et naturlig motstykke til produktivitetsakselerasjonen på 1990-tallet.

Men Fernald belyser også flere mer foruroligende hypoteser. Kanskje gav IKT-revolusjonen kun en engangseffekt; flere studier viser at prestasjonsforbedringer og prisnedgang for mikrobrikker avtok fra midten av 2000-tallet. Fernald tilbakeviser også at produktivitetsnedbremsningen har vært et resultat av finanskrisen eller kan isoleres til «boble»-sektorer som finans og eiendom. Nedgangen i produktivitetsveksten pre-daterer finanskrisen, og har rammet vel så markant i sektorer som produserer eller aktivt bruker IT. En dyster mulighet er også at (den amerikanske) økonomien rett og slett har mistet dynamisme – en aldrende befolkning kan være mindre risikovillig, nye reguleringer øker inngangsbarrierer, færre nyetableringer hindrer ideproduksjonsfunksjonen. Det er flere tegn på en slik forkalkning i den amerikanske økonomien. For eksempel utgjorde nye selskaper (under fem år gamle) 16 prosent av totalen på 1970-tallet, men er i dag ned til åtte prosent, ifølge en studie fra Kaufman Foundation. Det er skremmende med tanke på at nye selskaper står for nesten ALL netto jobbskapning i økonomien. Fernalds mest foruroligende hypotese sier at det kanskje var den høye produktivitetsveksten i etterkrigstiden frem til 1973 og i IT-boomen mellom 1996 og 2004 som var unntaket, og at nedgangen etter 2005 bare representerer en retur til normalen.

Daværende Federal Reserve-formann Alan Greenspan oppsumerte dagens usikkerhet elokvent allerede i år 2000:

When we look back at the 1990s, from the perspective of say 2010,…we may conceivably conclude…that, at the turn of the millennium, the American economy was experiencing a once in-a-century acceleration of innovation….Alternatively, that 2010 retrospective might well conclude that a good deal of what we are currently experiencing was just one of the many euphoric speculative bubbles that have dotted human history.

Den fjerde revolusjon

I boken The Fourth Revolution tar The Economists Schumpeter-spaltist Adrian Woolridge og nylig avgåtte sjefsredaktør John Micklethwait et oppgjør med utblåste vestlige velferdsstater, som i økende grad er en hemsko for økonomisk vekst. Det sies, halvveis spøkefullt, at The Economists operative doktrine er «Simplify, then exaggerate.» Woolridge og Micklethwaits bok er på ingen måte noe unntak. Med evangelisk innlevelse preker forfatterne for friere markeder, privatisering og en mindre stat.

Woolridge og Micklethwaits er først og fremst opptatt av en reform av velferdsstaten, som de mener har sklidd fullstendig ut av kontroll, som Angela Merkels favorittstatistikk viser: De 28 landene i EU står for syv prosent av verdens befolkning, 25 prosent av verdiskapningen og 50 prosent av velferdsbudsjettene. Men de retter også oppmerksomhet mot strukturelle problemer som er til hinder for økonomisk vekst.

Et slikt problem som risikerer å lamslå vestlige økonomier er Baumols kostnadssyke. Dette innebærer stigende lønninger i sektorer som ikke har opplevd noen korresponderende økning i arbeidsproduktivitet. I den opprinnelige studien i 1966 påpekte Baumol at man fortsatt behøvde like mange musikere som på 1800-tallet for å utføre en av Beethovens strykekvartetter. Dette antallet, fire, har holdt seg konstant helt frem til i dag, men likevel har lønningene til musikerne fortsatt å øke, i takt med og trolig enda raskere enn lønnsveksten i samfunnet forøvrig.

Treg produktivitetsvekst innen klassisk musikk er trolig til å leve med. Men det er to store stygge troll som med en gang gjør seg synlige når man nevner Baumols kostnadssyke, utdannings- og helsesektoren. Disse to viktige sektorene har vist seg ytterst resistente mot produktivitetsforbedringer. Dette er ekstra problematisk ettersom disse sektorene, spesielt helsesektoren utgjør en stadig voksende andel av den totale økonomien. Hvis en økende andel av økonomien opplever noen som helst eller negativ produktivitetsvekst, vil det selvsagt legge en kraftig demper for hvor høy produktivitetsvekst vi kan håpe på for økonomien totalt sett.

Vi ser også konturene av Baumols kostnadssyke i skiftet fra en industri- til mer tjenestebasert økonomi. Dette fordi det typisk er mer krevende å oppnå produktivitetsgevinster i tjenestenæringer enn i tradisjonell industri, som stålproduksjon, metallbearbeiding eller forbrukerelektronikk. Satt på spissen, dersom vi omsider kommer til de fryktede scenariet hvor vi alle skal leve av å klippe håret til hverandre; vil det da gjenstå rom for videre produktivitetsvekst?

Kunstig intelligens – det siste håp?

I en annen studie, med tittelen The Future of U.S. Economic Growth, fastslår Fernald at ¾ av økonomisk vekst siden 1950 kan forklares av økt utdanningsnivå og økt forsknings- og utviklingsintensitet (F&U) – som man kan lempe sammen til å kalle økt humankapital. Utfordringen fremover er at både F&U-intensitet og utdanningsnivå allerede har begynt å møte motvind. F&U-intensiteten i Europa (her definert som Tyskland, Frankrike og Storbritannia) og USA ser ut til å ha stagnert omkring henholdsvis 2 ¼ og 2 ¾ prosent av BNP. På utdanningssiden peker trenden imot at kommende generasjoner kan ha et lavere utdanningsnivå enn dagens – slik at dette tenkelig kan være en netto negativ bidragsyter til verdiskapningen.

Ei heller Fernald kan komme med et fasitsvar på hvilken økonomisk vekst fremtiden vil bringe. Når økonomer føler seg usikre finnes det alltid en siste utvei; nemlig, hva sa John Maynard Keynes?

Det var i de mørkeste depresjonsdager i 1930 at den store økonomen satte seg ned og førte i pennen essayet Economic Possibilitities for our Grandchildren. Keynes gikk stikk i strid med den rådende pessimismen, og sa at levestandarden 100 år senere ville være mellom fire og åtte ganger høyere – menneskehetens økonomiske problem ville være løst. Noen strebere ville fremdeles stresse rundt for å karre til seg mest mulig penger. Men Hvermansen ville ikke behøve å arbeide mer enn 15 timer i uken, og kunne vie resten av sin energi til ikke-økonomiske aktiviteter.

Keynes fikk rett om økningen i levestandarder. Men de fleste arbeider fortsatt oppimot 40 timer i uken, (i den grad det å sitte ved en pult og stirre inn i en lysende skjerm kan defineres som arbeid). Vi har i Vesten løst det økonomiske problem i den forstand at de aller fleste har dekket fundamentale behov som tak over hodet, nok mat til å brødfø sin familie, sanitær-fasiliteter og utdannelse. Men det viser seg å være flere strebere enn Keynes kanskje hadde forestilt seg.

En naturlig videreføring av Keynes’ profeti er teknologisk singularitet. Dette begrepet ble først beskrevet av matematikeren John von Neumann i 1958, som en «konstant akselererende progresjon av teknologi…som tilnærmer en essensiell singularitet i rasens historie  hvor menneskelige affærer som vi kjenner dem ikke lenger kan fortsette.» Konseptet ble siden popularisert av science fiction-forfatteren Vernor Vinge og futurologen Ray Kurzweil, og forstås best i dag som en tilstand hvor maskiner har passert mennesker i intelligens. Konsekvensene av en slik eventualitet forblir imidlertid uklare. Vil maskinene videreføre seg selv på bekostning av mennesket, vil det være mulighet for en form for fredelig sameksistens, eller forblir Singularity fortsatt en pipedrøm.

Brynjofsson og McAfee er blant dem som tror på store synergier mellom mennesker og intelligente maskiner. Sjakk er et eksempel på det. Det var flere som trodde at enden var nær da IBMs Deep Blue i 1997 ble den første sjakk-computeren som slo daværende verdensener Garry Kasparov. Siden den gang har selv den mest meritterte stormester vært sjanseløs mot de beste datamaskinene. Men finurlig nok har det vist seg at en selv jevngod stormester på lag med en jevngod datamaskin evner å slå selv de beste datamaskinene. Et annet eksempel på samme konsept, som kan få større økonomiske konsekvenser enn sjakk, er medisinsk diagnostisering, hvor en menneskelig lege og et medisinsk software-program i tospann oppnår langt mer presise diagnoser en hver enkelt ville gjort alene.

Dog er det ikke alle som har et like rosenrødt syn på hva kunstig intelligens vil tilføre økonomien som Brynjofsson og McAfee. Den kjente fysikeren Stephen Hawking skapte nylig overskrifter da han gikk ut og advarte om at kunstig intelligens kan «utsmarte oss alle», og at menneskeheten bør anlegge kolonier på andre planeter for sikkerhets skyld. Inntil nylig har de som har fryktet en invasjon av Arnold Schwarzenegger-lignende Terminator-roboter ikke blitt tatt særlig seriøst. Men når en av verdens fremste vitenskapsmenn, som selv er en slags blanding av menneske og maskin, advarer mot «nær sikkerhet» for teknologisk katastrofe, er det i det minste verdt å notere seg. Hawking er heller ikke alene. Både Musk og Thiel har også advart om tilsvarende farer.

Brynjofsson og McAfee svarte derimot raskt med å avfeie Hawkings dommedagsprofetier. De mener at det er en lang, lang vei til utviklingen innen kunstig intelligens kan spinne ut av kontroll og skape en demon som utgjør noen eksistensiell trussel for menneskeheten. En smule ironisk er det likevel, at de to fremste apostlene for intelligente maskiners bidrag til økonomien, samtidig bagatelliserer risikofaktorene kunstig intelligens bringer med seg.

Konklusjon

Niels Bohr hadde utvilsomt rett da han sa, (hvis den var han som sa det), at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Det er et bredt spenn i spådommene, fra stagnasjon og pre-industriell nullvekst på den ene siden; til teknologisk singularitet på den andre, hvor mennesket har oppnådd slik rikdom at arbeid blir overflødig, men hvor rasen risikerer å bli utryddet av intelligente maskiner på veien.

Vi lever utvilsomt i en tid med historiske teknologiske omveltninger, som kan få revolusjonerende innvirkning på menneskers levestandard, men som ikke nødvendigvis vil ha en like transformativ betydning som de store oppfinnelsene fra Den andre industrielle revolusjon: elektrisk lys, innlagt vann og forbrenningsmotoren.

Det er også et faktum at produktivitetsveksten i vestlige økonomier har svekket seg markant siden midten av 2000-tallet, og at denne negative trenden pre-daterer finanskrisen og derfor ikke er en følge av den. Imidlertid er det for tidlig å si om dette kun er en midlertidig dipp, en omstillingsperiode på vei inn i Brynjolfsson og Mcafees andre maskinalder, eller om det er begynnelsen på en mer varig trend, hvor det skal vise seg å bli vanskelig å opprettholde den type vekstrater man har blitt vant med i det 20. århundre.

Kilder

  • Brynjolfsson, Erik & Mcafee, Andrew, The Second Machine Age: Work, Progress and Prosperity in a Time of Brilliant Technologies. New York 2014
  • Cowen, Tyler, The Great Stagnation: How America Ate All the Low-Hanging Fruit of Modern History, Got Sick, and Will (Eventually Feel Better). 2011
  • Micklethwait, John & Woolridge, Adrian, The Fourth Revolution: The Global Race to Reinvent the State. 2014
  • Rogers, Matt & Heck, Stefan, Resource Revolution: How to Capture the Biggest Business Opportunity in a Century. 2014
  • Thiel, Peter, Zero to One: Notes on Startups, Or How to Build the Future. 2014
  • Gordon, Robert, Is U.S. Economic Growth Over? Faltering Innovation Confronts The Six Headwinds NBER Working Paper Series, No. 18315, August 2012 <http://economics.weinberg.northwestern.edu/robert-gordon/Is%20US%20Economic%20Growth%20Over.pdf>
  • Fernald, John & Jones, Charles, The Future of U.S. Economic Growth. Federal Reserve Bank of San Francisco Working Paper Series, January 2014 <http://www.frbsf.org/economic-research/publications/working-papers/2014/wp2014-02.pdf>
  • Fernald, John, Productivity and Potential Output Before, During and After the Great Recession. NBER Macroeconomics Annual, Volume 29. 2014 <http://www.nber.org/chapters/c13407.pdf>

[1] Riktignok nådde Boston and Maine Railroad 60mph (96,6km/t) allerede i 1848, men det tok naturligvis lengre før slike hastigheter ble utbredt. Concorde og Tupolev Tu-144 hadde begge cruise speed på over 2.000km/t, mens dagens raskeste passasjerfly, Airbus A380 og Boeing 747-8 bare har maksimum marsjhastighet på 900-950km/t.

Advertisements
Har Vestens økonomier stagnert?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s